Friskt irsk

Med en albumtittel som får en til tenke på norsk vikingmetall og et cover som minner mer om tyggegummipop som møter kommersiell RnB, kommer denne platen til kort når vi tenker førsteinntrykk, men når første spor begynner å rulle, kontrabassen stamper i gang og gitaren vrenger løs før det skrikes «hit it», da er stemningen satt, og en viser straks mer interesse for hva en har i vente.

Imelda May kommer fra Irland og «Mayhem» er hennes tredje album, og om de foregående er i nærheten av dette, er de nok verdt å sjekke ut. De to siste platene har plassert seg på toppen av hjemlandets lister, noe som har ført til andre har begynt å få opp øynene for hennes levende musikk og femtitallstil, noe som er gjennomført fra bandets bekledning til showet på konsertene. En femtitallsstil som de trygt og med fordel også kunne brukt i platens innpakning.

May har en helt rå og kraftfull stemme som passer fint både til platens up-tempo-sanger og de mer rolige, som «Kentish Town Waltz». En nydelig ballade som gir et fint pusterom mellom alle slagene. Et organisk lydbilde med fyldig kontrabass, rockabilly gitar, jamrende trompeter og stødige slagverksgruver gir en fin blanding mellom blues, country og amerikaner. Når bassen og gitaren kjører i gang med gode, gamle surflignenede riff, er det svært vanskelig å ikke la seg rive med i velkjente rykk i nakken, foten, armene og hoftene og om anledningen byr på det, hele kroppen i en dans.

Platen avsluttes med en rockete versjon av «Tainted Love» som ble gjort kjent av Soft Cell i 1981, noe som er en fin avslutning på en svært bra og overraskende plate.