Geniale bråkmakere

Det er ikke helt godt å vite hva man får servert første gang man hører en ny Årabrot-utgivelse, men med «Revenge» serveres i hvert fall nesten perfekt, stygg rock. Både musikk og produksjon er igjen ganske standard og streit hva gjelder tilgjengelighet, med riff som holder samme vanskelighetsgrad som en Beatles-sang, og som til felles med Beatles får det enkle til å låte avansert og genialt. Hver for seg kan ethvert «Revenge»-riff spilles av gitarnybegynnere, men Årabrot får det til å låte massivt og progressivt. Genialt enkelt, altså.

I juli 1991 ble Jeffrey Dahmer arrestert i Milwaukee, USA, mistenkt for 17 drap. Det overraskende med mannen var ikke bare hans sjenerte og intelligente fremtoning, men at flere av ofrene i tillegg ble utsatt for voldtekt, tortur, nekrofili og kannibalisme. En tilsynelatende normal mann som altså var i stand til de mest grufulle ting. Nå handler ikke «Revenge» spesielt om Dahmer, selv om «The Pilgrimage» avsluttes med et rolig, messende parti, der et intervju med Dahmer er brukt som lydspor. Dahmer fungerer likevel som en bra illustrasjon på hvordan «normale» mennesker i rette/gale omstendigheter kan snus tilbake til primitiv steinaldertilstand. Det er dette «Revenge» handler om, nemlig den til tider hårfine balansen mellom gal og normal. Ironisk nok ble også Dahmer til slutt drept av en hevnlysten innsatt.

De primitive, stygge og «onde» menneskelige sidene presenteres i form av musikk som best kan beskrives som oppkast og knyttneveslag. I fjeset. Tekstene bærer også preg av at Årabrot er, beklager uttrykket, den tenkendes musikk. Her er referanser til alt fra flyet som slapp atombomba over Hiroshima, den mytiske folkehelten John Henry, Kublai Khan og Det gamle testamente. Noe for enhver smak altså. Mellom all elendigheten dukker det tidvis opp rolige og repetitive partier, som velplasserte pustepauser.

Nytes best i en mørk og kald kjeller, i eget selskap.