Gjennomsnittlig ensomhet

Gjennomsnittlig ensomhet. Det energiske rockebandet Major Parkinson, som holder base i Bergen, slipper med platen «Songs From A Solitary Home» sitt andre studioalbum. Deres selvtitulerte album fra 2008 ble godt mottatt, med flere særdeles positive anmeldelser i landets aviser, blant annet etter et samarbeid med stjerneprodusenten Sylvia Massey.

Sjangermessig fremstår de veldig variert i uttrykket, med inspirasjon fra blant annet melodiøs pop og progressiv rock. Denne spennvidden bidar til at bandet er vanskelig å plassere i en mer tradisjonell rockebås. Til tider virker det oppfarende, til tider neddempet og avslappet. Likevel beholder de den røde tråden – lydbildet er lett gjenkjennelig, både i John Ivar Kollbotns vokal og gitarføring. Tekstene er også særegne, med en slags fortellerstemme med en alternativ virkelighetsoppfatning.

Med «Songs From A Solitary Home» har Major Parkinson gjort et absolutt brukbart forsøk på å følge opp førsteskiven. Det er ingen direkte svake låter, men likevel er det ingen som virkelig står frem som opplagte singler. «Heart Of Hickory» fremstår dog som det beste sporet, med et riktig så fengende refreng, hvorpå en kvinnelig stemme oppfordrer til å overlevere slakterkniven. De eksentriske tekstene er altså høyst tilstedeværende denne gangen også.

Jeg er ikke i tvil om at den hardeste kjernen av fans kommer til å trykke denne skiven til brystet, for den etterlater et umiskjennelig inntrykk av hvilket musikalsk utrykk Major Parkinson representerer. «Songs From A Solitary Home» gjør det lett å forstå at bandet har sine fans. Likevel klarer jeg ikke helt å engasjere meg. Det er ingen innertier – jeg føler meg ikke truffet. Det var kult nok, men jeg kommer meg videre uten å dvele for lenge, og behovet for å sette på repeat er ikke overveldende. Dermed havner man også lett på en høyst gjennomsnittlig karakter.