Gray is the new black?

19. januar 2009 kom White Lies sitt første album «To Lose My Life» ut. Albumet tok publikum med storm og singelen med samme navn ble spilt på radiostasjoner verden over. Man snakket det gang om at White Lies kunne komme til å bli en mørkere og hardere versjon av Depeche Mode.

To år og over en million solgte album senere er White Lies ute med sitt andre album, «Ritual». Etter braksuksessen til det første albumet var det knyttet store forventninger til oppfølgeren. Dessverre klarer ikke White Lies å leve opp til forventingene.

Tekstene er moderert, og basslinjene som drev sangene på det første albumet fremover har måtte vike for en mer dominerende synth. Selv vokalist Harry McVeighs fantastiske stemme forsvinner litt i det som kan virke som et overprodusert album. Platens pluss er derimot at man fortsatt hører at Harry McVeigh har en mørk og fin stemme, og at det fortsatt finnes noen segmenter der bassen driver låten fremover.

Første singelen, «Bigger Than Us», er det eneste ordentlige lyspunktet, og det som redder denne platen fra strykkarakter. «Bigger Than Us» kommer nok til å bli spilt på radio såvel som på mørke, rødvinsfylte nachspiel. Ellers er resten av albumet veldig udefinerbart, og man finner for eksempel «Strangers» (The Killers-inspirert), «Peace and Quiet» (new wave) og «The Power & The Glory» (allsangrock). Det skulle ikke gå lenge før 2011s første skuffelse var et faktum, og det er det med White Lies' «Ritual». I den grad det er mulig at goth-inspirert 80–tallsrock kan bli kommersiell grå-emo 2000-tallsrock, så har White Lies klar det. GRATU-FAN-MEG-LERER!