Høstdrops

Kjære leser, jeg råder deg til følgende i løpet av den hektiske eksamensperioden du befinner deg i: Demp belysningen, fyll en stor kopp med noe varmt, sett fyr i peisen (søk «Fireplace» på Youtube), tull deg inn i et mykt pledd og sett på «Synlige Hjerteslag» av Frida Ånnevik. Det har du fortjent.

Den unge studinen fra Prøysenland serverer et nær perfekt høstalbum. «Synlige Hjerteslag» er resultatet av at 26-åringen i fjor vant det velrennomerte plateselskapet Grappa sin Debutantpris, og dette er utvilsomt ikke en debut du bør la gå hus forbi. Det kunne nemlig vært lett å avskrive platen ved første møte. Med indiechic coverart, lavmælt lydbilde og tekster om «sånn jeg har det», beveger Ånnevik seg inn i en fra før velvegetert kvinnelig singer/songwriter–jungel, som så mange før henne har gått seg håpløst vill i. Låtmaterialet vedkjenner seg heldigvis på ingen måte denne stigmatiseringen, og høydepunktene kommer på løpende bånd. «Strået», Band of Horses–inspirerte «By» og nydelige «Du» er tre foreløpige favoritter.

Platen er særdeles gjennomført og oppleves på mange måter som en 42 minutter lang mediterende spasertur mellom høstens trekroner; en Dybdahlsk melankoli tilført en ny dimensjon med Ånneviks velurmyke stemme. De flytende, ektefølte tekstlinjene er som søte drops for ørene.

Med en symbiose av lettjazz og søt pop beveger debutanten seg forsiktig inn på det norske markedet, og hennes tilbakelente fremtoning gjør paradoksalt nok at budskapet blir formidlet desto sterkere. Hvis det finnes rettferdighet i platemarkedet, bør ikke dette være det siste vi hører fra Frida Ånnevik.