Hamskifte

Det er sommer. Jeg er forelsket. Vilt, hemningsløst, ukritisk forelsket. Vi møtes om kvelden, solen er på vei ned, og den siste varmen fra dagen dirrer i luften. Meg i blå kjole, han med gelé i håret. Vi danser, eller kanskje danser vi ikke, kanskje holder vi hverandre hardt i hendene.

Det var Lykke Lis forrige plate, «Youth Novels» (2008). Søt, dansbar, til tider sårbar. Som det nyforelskede paret i sommernatten.

«Wounded Rhymes», derimot, er mørk, forførende og naken. Det er som om også Lykke Li var forelsket da hun lagde forrige plate (noe et kjapt søk på Google bekrefter), men at hun nå utforsker nye dimensjoner av kjærlighetssorg. Det er nemlig ofte slik, at først når man omfavner smerten, graver seg ned og lar mørket omgi seg, først da kommer teksten.

Åpningssporet «Youth knows no pain» er rytmisk, kanskje dansbar, men tung. Tekstmessig bærer hele platen preg av et mørke. Noe overraskende er det da å lese at platen ble skrevet i en leilighet fylt av blomster i Los Angeles.

Sangene «I know places» og «Unrequited Love» er helt nedstrippet, nakne. Lykke Li fremsto ikke som noen eksepsjonell vokalist på forrige album, ei heller på «Wounded Rhymes». Hun har likevel noe, en sjarm, forførende, kanskje. Tristesse, tyngde.

Hun er kanskje ikke like innbydende iført sin nye drakt. Det finnes mange isprinsesser, men ikke så mange kvinnelige artister som kan produsere et så solid album som «Youth Novels». Problemet i den likningen er bare at de to platene ikke er sammenlignbare.

Som så mye annet, tok også min sommerforelskelse slutt. Jeg dro tilbake til Bergen, han ble i Oslo. Kjærlighetssorgen varte i noen uker, men så kom september, og jeg husket, vagt, hvordan vinteren er. Jeg fant frem mine varmeste klær, de røde støvlene og vinterhjertet.

Like a shotgun needs an outcome/I'm your prostitute. You gon' get some