I kamp mot seg selv

På den nye Foo Fighters-platen er det back to basics (analog innspilling i garasje) og Dave Grohl og kompani har siktet mot å nå den rocka stemningen fra «The Colour and The Shape». Blant annet har Grohl hentet inn Nirvana-hjelp – både bassist Krist Novoselic og mannen som produserte «Nevermind», Butch Vig, har vært involvert på «Wasting Light». Dette merkes. Det er god, klassisk rockelyd som spres fra høyttalerene.

Dette med referanser til andre band: «Wasting Light» av Foo Fighters låter som... Foo Fighters. De har nå blitt så store at det er sjelden de måles opp mot annet enn sitt tidligere arbeid, og det er ikke nødvendig her heller. Allerede fra første låt, «Bridge Burning», kicker bandet igang slik vi kjenner dem på sitt beste, og dette fortsetter gjennom solide låter som «White Limo», «Back & Forth» og albumets beste låt, «Arlandria». Lyrikkmessig får vi en Grohl på sitt beste når han minnes Kurt Cobain i «I Should Have Known».

Foo Fighters' tidligere plater inneholder både kick ass rock, men også det litt mer tilbakeholdne. Så også her, blant annet dras tempoet litt ned på «Dear Rosemary», «Miss The Misery» og vakre «These Days». Dette skaper litt pauser i et aktivt lydbilde, og gjør «Wasting Light» til en helhetlig god plate, selv om gigahiten (andre FF-plater har blitt frontet av «Everlong», «Learn To Fly», «All My Life», «Best of You» og «The Pretender») mangler.

Dette er som forventet, hvilket er både bra og dårlig. Det skal en del til for å bli overrasket av Foo Fighters, men det er ikke nødvendigvis slik at man vil bli det heller. Det er en vinneroppskrift, så hvorfor endre den så altfor mye? Dave Grohl kan lage sanger som gjør seg både på utsolgte stadionkonserter og på radio en mandag ettermiddag, og beviser det igjen på denne platen.

Selv om «Wasting Light» ikke inneholder et knockout-slag, er dette en klar poengseier til Foo Fighters. Takk for kampen.