I krig og kjærlighet

Mot i brystet, vett i pannen, stål i ben og armer: Polly Jean Harvey, kjent som PJ Harvey, har lenge vært den klart tøffeste jenta i klassen, en yngre utgave av Patti Smith. Nå er Englands ubestridte 90-tallsdronning atter en gang på krigsstien, nå med sitt åttende studioalbum – en plate som kan vise seg å være selve kronjuvelen i hennes musikalske karriere så langt. Her beveger hun seg vekk fra det neddempede lydbildet på sin siste utgivelse «White Chalk», og finner veien tilbake til rockrøttene hun først ble kjent for.

På «Let England Shake» rasler det i sabler og smeller i kuler og krutt, og som platetittelen tilsier er det Harveys hjemland som får gjennomgå. For dette er et tvers gjennom politisk album, et blodseriøst og krasst oppgjør med en samtid fylt av krig og svik. Heldigvis blir det aldri kleint og krampaktig á la Bono og Geldof, slik det ofte kan bli når politkk og musikk møtes. Som en sint Yoko Ono hveser PJ Harvey truende «What if I take my problems to the United Nations?» i kor med sine faste kompanjonger John Parish og Mick Harvey på den drivende låta «The Words That Maketh Murder».

Og PJ Harvey har gjort mer enn å sette seg inn i politikken og sette ord på den (tekstene kom denne gangen før melodiene) – hun viser at hun i aller høyeste grad også behersker det musikalske: i løpet av platas 12 spor briljerer hun med vokal, gitar, autoharpe, saksofon, fiolin og siter. Resultatet er mørk, men tilgjengelig og melodiøs rock spekket med flere høydepunkter: Den underfundige åpningslåta «Let England Shake», nydelige og dystre «All & Everyone», det styggvakre, smått schizofrene sporet «England», den fengende «In The Dark Places» med sine klagende blåsere og sistesporet, selve «fredsmarsjen», «The Colour Of The Earth» med John Parish i duett med dronningen selv.

Det sies at alt er lov i krig og kjærlighet. Det har PJ Harvey skjønt – for denne plata handler om begge deler.