Ingen vekkelse

Etter fem år som internasjonal plateartist er James Morrison ute med sin tredje skive, «The Awakening». Litt eldre, og en del mer moden. Etter å ha mistet sin far, og samtidig selv fått sin førstefødte, skal tekstgrunnlaget for et album være i orden. Morrison har sågar sagt at han opplever denne utgivelsen som sin første ordentlige utgivelse, og at de to første var som øvelser å regne. Han er utlært.

Denne gangen har Morrison lagt seg på en mer pop-linje enn tidligere. Likevel skinner hans særegne stemme gjennom, og gir det hele et umiskjennelig soul-preg. Det er tydelig at han best trives i tospann med sin egen gitar, med noen strykere som supplement. Resten kommer litt i bakgrunnen, uten at det nødvendigvis behøver å være noe feil med akkurat dét.

Dessverre for Morrisons del blir det denne gangen fort litt kjedelig i lengden. Tidvis er han innom noe interessant, men øyeblikkene avgrenser seg som regel til et refreng, et brudd eller noen verselinjer. Borte er kraften fra de mest fengende låtene fra førsteskiva, og det store hitpotensialet vi så i låter som «Broken Strings», duetten med Nelly Furtado fra forrige album som var overalt en periode. Tilbake står en glimrende stemme, en brukbar håndverker og et uutnyttet potensial. Han er dog i nærheten av gamle høyder med låter som «Up» og «Slave To The Music», men noen enslige svaler gjør som kjent ingen sommer.

Nå er det ikke krise, for dårlig er det ikke. På ingen måte. Det hele blir bare noe intetsigende. Det er hyggelig, men forglemmelig. Du hører gjennom, og legger skiva tilbake på hylla. Det er lite som fester seg. Stemmen husker du, men ikke sangene. Morrison fortjener bedre, men denne gang ble det litt for enkelt, litt for ofte.