Jammetiden

Motorpsychos backkatalog er kronisk uoversiktlig, og vokser inn i evigheten: Bandets diskografi teller vel minst noen-og-tredve utgivelser, og kultrockerne viser ingen tegn til å roe seg ennå. Orkesterets livemateriale utgis i serien «Roadworks», og nye tilskudd tilføyes ved bandets eget forgodtbefinnende, etter dogmatiske kriterier: Sporene skal være improviserte versjoner av seg selv, og nye volumer i serien utgis med ujevne mellomrom; når bandet tilveieskaffer tilfredstillende opptak. «Vol. 4: Intrepid Skronk» måler seks spor og er fjerde kapittel i albumserien som ble startet i 1999.

Platen tar for seg opptredener i perioden etter nyervervelsen av Kenneth Knapstad bak trommesettet (skjønt, låtene er fra hele bandets karriere), og førstesporet «The Bomb-Proof Roll & Beyond» er således representativ for mye av det han har tilført bandet: Låten, som i studioversjonen er seks minutter lang er her strukket ut til vel 21 minutter, og beveger seg stadig ut i jazzjammingens verden, hvori Knapstads trommestikker aksentuerer lydbildet på eggende manér.

«All Is Loneliness» fra 1993-gjennombruddet «Demon Box» (på de seks-syv gangene jeg har sett Motorpsycho live har jeg ennå ikke hørt denne, hvilket er symptomatisk: man vet aldri hvilke kaniner bandet trekker opp av hatten, og settlistene endres kontinuerlig, selv innenfor samme turné), er utvidet med omtrent ti minutter. Fra den nærmest tribale innledningen, oppbygget av tammer og suggererende bassgang, går også denne improvisasjonen i møte. Denne gang mer funky, og det energiske gitarriffet midtveis antar wah-wah-karakter. Og som i konsertsammenheng er det fornøyelig når bandet etter utsvevelser atter og etterlengtet vender tilbake til temaet.

Ingen av Motorpsychos to vokalister kan synge, hvilket gir låtene et menneskelig aspekt: Som i «Wishing Well», et hurtiggående rock-lokomotiv hvor det intense jampartiets stadig mer støyende crescendo like før klimaks returnerer til grunnriffet, og kun bassgangen – nokså lik «Walking On The Water» – gjenstår. Her pusher Sæthers vokal grensene for hva som kan oppleves som behagelig.

Brakavslutningen «The Alchemyst» (13:31) er kanskje høydepunktet blant høydepunktene, og er nesten en erstatning til å se bandet live. Men bare nesten.