Klassisk med en tvist

Det svenske rockebandet The Sounds har snart holdt på i ti år og er nå ute med sitt fjerde studioalbum «Something To Die For». For nye lyttere kan The Sounds beskrives som en blanding av The Cardigans og Blondie, med en dæsj Surferosa.

På denne platen har The Sounds gått bort fra formelen som tidligere har gitt dem kommersiell suksess. Denne gangen har de valgt å gjøre absolutt alt selv. Alt fra produksjon til komponering, valg av låtmateriale og til slutt innspilling i eget studio.

Så kommer da det store spørsmålet: Funker dette? Svaret er definitivt ja! Der bandets forrige album «Crossing The Rubicon» kunne virke noe overprodusert, er dette albumet råere og mer nedstrippet. The Sounds er tro mot sin new wave-sjel, og gir oss en god kombinasjonen av attityd og råskap, hopping og luftgitar, elektrisk og mykt. Nytt på denne platen er en mer fremtredende elektronikasignatur samtidig som de har bevart den gode gamle «in your face»-rock & rollen.

Platen er fylt med forskjellige godbiter i både ny og gammel innpakning. Av de mer elektronikainspirerte sangene er det verdt å nevne «Dance With The Devil». Her lover vokalist Maja Ivarsson å «erobre planeten vår med dans». Andre låter som kan føre til samme resultat er «Better Off Dead» og «Yeah Yeah Yeah». Tankene går her umiddelbart tilbake til grendahus-disco på slutten av 90-tallet, der jentene danser i ring og gutten prøvde seg på breakdance.

Av sanger i god gammel The Sounds-stil finner vi «Diana» og «The No No Song». Her viser The Sounds sin forkjærlighet for leken post-punk. Andre godbiter er førstesingelen «Something To Die For» og siste spor «Wish You Were Here». Det akustiske sistesporet er en god og rolig avslutning på et godt gjennomført selvlaget album. Imponerende.