Kosegutt på speed

Sufjan Stevens, mannen bak «For the Widows in Paradise» og «The Man of Metropolis Steel» har tidligere vært en god støttespiller når hele verden har mobilisert all sin solcelleenergi for å jobbe mot deg. Du vet, når du sitter der i mørket, kanskje har du tent et stearinlys, og tenker på en svunnen tid, en tid da du var glad og blomstene luktet noe. Da har det vært godt å ha Sufjan Stevens. Denne tårepersetrubaduren med sporadiske anfall av livsglede, alltid med klimpring i bakgrunnen.

Vi kan, for syns skyld, kalle det et hamskifte. Platen er en time og femten minutter lang. Den heter «The Age of Adz», og går under sjangeren «Gudvethva». Det slår meg som lytter at Stevens er noe forvirret. Han holder fast til det gamle (og fine, finfine) soundet, men har, som alle andre, blitt bitt av elektronikabasillen. Og dere.. he’s got it bad. Noe, som førstelåten «Futile Devices», er veldig fint, vakkert til og med. Annet, som «Too Much» fremstår som Akon-inspirert og blir rett og slett ganske masete. Siste spor, «Impossible Soul» er 25 minutter lang, og er en reise gjennom suksessoppskrift, elektronika, hiphoprytmer og trubadurkos. Bruken av autotune fremkaller tidvis gåsehud (av den negative typen), tidvis overraskelse over at han faktisk får det til å høre fint ut.

Problemet, hvis det er et, er at platen er så variert at man ikke helt klarer å bestemme seg for om det er gamle Stevens, eller nye Stevens man vil like. Om ikke annet så holder han fingeren på samtidspulsen. Dette er nøyaktig det alle anmeldere ønsker seg, og nettopp derfor blir han hyllet. De om det.