Kurt quo vadis?

Den amerikanske folktrubaduren Kurt Vile er nå ute med sitt fjerde album – hans første «ordentlige» album, ifølge presseskrivet. Ved tidligere utgivelser har det fra Vile blitt trukket tråder bakover i den nordamerikanske singer/songwriter-historien, og man har funnet hans musikalske uttrykk å være et konglomerat av inspirasjoner, fra Neil Young og Nick Drake til Bruce Springsteen, Tom Petty og Bob Dylan (spesielt fraseringen kan sende tankene til sistnevnte). Her står han imidlertid mest på egne ben, selv om man her og der aner noen spøkelser i kulissene.

Så er da også «Jesus Fever», andresporet på «Smoke Ring For My Halo», som en kaleidoskopisk fortolkning av Traveling Wilburys (heri spilte såvel Petty som Dylan), skjønt, den upbeat folkaktige poplåten gis et livstrøtt preg med Viles vokal, som saumfarer mellomrommet mellom Bright Eyes og Lou Reed. Lik Conor Oberst finnes her også flust av tradisjonelle amerikanske sjangerinnfall – lydbildet befinner seg stort sett i folk- og countryinfluert visepoplandskap – hvilket liksom understrekes ved bruken av for eksempel steelgitar.

Likevel er platen mangefasettert: skranglete og lavmælte «On Tour» er skåret over samme lest som Warpaints' «Undertow»; den lett støyete rockeren «Puppet To The Man» har et gjennomgangsriff som Neil Young kunne brukt på en av sine seneste plater; «Runner Ups» er en neddopet melodisk folkpoplåt – de insisterende og gjentagende akkordene i kombinasjon med en Lou Reed-parafraserende, nasal vokal sørger for at det setter seg i hjernebarken. Vile befinner seg likevel i øyeblikk mellom barken og veden, men er utvilsomt mest minneverdig når han leverer nedstrippet ruststenket og falleferdig folkpop; blottet for virkemidler utstråler lyden en virkelig nerve.

Kurt Vile kunne gjerne nevnes i samme åndedrag som Jagjaguwar-bandet Peter Wolf Crier: popsolskinn forkledd i gråvær; sterke folktendenser – men med langt mindre energisk entusiasme enn «neofolk»-band som Fleet Floxes; drivende grove poplåter med klare lydreferanser til et nordamerikansk samfunn som presentert i Coen-brødrenes siste film «True Grit». Og Vile lyder litt som dennes protagonist «Rooster» Cogburn: Forfyllet og ynkelig, men god som gull på bunnen.