Mest aktive brukere »

Musikk.

Leirbålsanger anno 2011

Tekst: YNGVILD GOTAAS TORVIK
Sist oppdatert: 06.04.11 kl. 00.09

Alle gode ting er ikke nødvendigvis tre. To funker også bra. Merci Long og Logan Kroeber kom tydeligvis til den konklusjonen i løpet av arbeidet med «No Color». Vibrafonist Keaton Snyder, som bidro på bandets forrige album «Time To Die» (2009), ble nemlig veiet og funnet for lett denne gangen. Med en vibrafon-spillende far og en barndom akkompagnert av vibrafonklang i hele huset, tok jeg meg selv i å tenke «å nei, ikke dropp vibrafonen, da». Men det var før jeg hadde hørt plata.

For Long og Kroeber har absolutt alt å vinne på å bevege seg vekk fra det gjennomproduserte og overpolerte lydbildet som preget «Time To Die», og heller nærme seg suksessoppskriften fra fabelaktige «Visiter» (2008): intens og rufsete folkpop. Den fingernemme Longs jagende gitarriff og harmoniske vokal fungerer ypperlig sammen med trommeslager Kroebers skarpladde, presise perkusjon. Plata er i det hele tatt krydret med framifrå fingerspill og eksplosivt rytmefyrverkeri (Kroebers karakteristiske, ustoppelige slag hvor han slår på kanten av trommen, tk-tk-tk, smeller gjennom hele albumet). Til tider kan det fremstå en tanke repetitivt, men stort sett klarer duoen å gjøre det interessant.

På fire av låtene bidrar dessuten gullstrupen Neko Case (The New Pornographers) og gjør sitt for at nettopp disse låtene er noen av de som utmerker seg tydeligst på plata. Både mektige «Don't Try And Hide It» og nydelige «Companions» er solide indiefolklåter som uten tvil vil tåle tidens tann. «Black Nights» fortjener også å bli nevnt, albumets åpningsspor og hardslående single, med en låtoppbygning i nabolaget til Arcade Fire. Tankene går også til sistnevnte indieorkester på platens siste spor, fabelaktige «Don't Stop», og vandrer deretter videre i referansebanken til band som Fleet Foxes, Grizzly Bear og Local Natives. I et sammensurium av akustisk såvel som elektrisk gitar og Owen Pallett-aktig fiolin avrundes en helstøpt plate.

Til tross for at vi har med en akustiskbasert duo å gjøre, er dette en intens og hissig lytteropplevelse. Samtidig er det skjørt, finmasket – og uendelig vakkert.

The Dodos
«No Color»
(French Kiss/Import)

Debattregler

  • Personhets har ingen plass i debattene våre. Ikke trolling eller injurier heller. Slike innlegg bidrar ikke til debatten og vil bli slettet.
    Innlegg som inneholder reklame, spam eller forsøk på verving vil bli slettet.
  • Rasistiske ytringer er forbudt etter norsk lov og vil bli slettet.
    Hvorfor sletter vi ikke alle dårlige innlegg?
  • Vi ønsker mest mulig åpne og inkluderende debatter med færrest mulig slettede innlegg. Vi sletter innlegg som bryter med loven eller våre etiske retningslinjer.

Gode kommentarer kan bli benyttet i papirutgaven.