For lett pappirfly

Alison Krauss begynner å få en svært lang og imponerende merittliste. Det er bare å nevne duettplaten med Robert Plant og soundtracket til «O Brother, Where Art Thou», eller la oss bare si det slik: damen har 26 Grammy Awards, både for soloalbum, duetter, bak spakene som produsent og som en del av bandet hun nå har funnet sammen med igjen, Union Station.

Det nye albumet «Paper Airplane» er produsert av bandet selv og spilt inn i Nashville. Noe som gjør at en kan få inntrykk av at dette er en plate svært i deres egen ånd. Det er en blanding av bluegrass og country som skifter mellom et røffere uttrykk og ballader hvor vokalharmonien fremstår som det viktigste.

Dette er absolutt veldig pent, men det er aldri noe som presser frem verken gåsehud eller frysninger som går som is, oppover ryggraden. Platen kunne fort blitt veldig intetsigende, men reddes delvis inn av at det veksles mellom sanger hvor Krauss synger og de hvor det er Dan Tyminski som har hovedvokalen.

Sanger som «Dust Bowl Children» og «My Love Follows You Where You Go» er sangene som sitter best og dette er i tillegg noen av de mest up-tempo låtene på platen. Det er nydelig fingerspill på gitaren, forrykende banjospill og harmonisk stemmebruk, det er country og det er bluegrass i en god blanding. Likevel er det slik at det man hører på «Paper Airplane» neppe vil sitte lenge igjen i hodet. Det blir for likt og forutsigbart. Det er ikke mer enn platens sammensetning som gjør at sanger skiller seg noenlunde fra hverandre, og det er ikke nok.

Platen er velprodusert, det er dyktige musikere involvert, men med en eleganse som går mot det glatte og som jeg vanskelig klarer å la meg rive med av. «Paper Airplane» er absolutt ingen dårlig plate, men den kommer neppe til å fremstå som et fyrtårn i Krauss' etterhvert lange og innholdsrike karriere.