Litt hit og litt dritt

Kun ett år etter «Loud» kommer Rihannas sjette album, «Talk That Talk», med nye muligheter for popprinsessen til å utvide statusen som singelsjef.

Albumet starter med «You Da One» som akkurat har klatret inn på VG-lista. Innledningssporet er en typisk Rihanna-låt, og byr ikke på noen overraskelser. Låten er en opp-tempo kjærlighetssang. Den er fengende, med dyp bass og Rihannas karakteristiske stemme, men teksten er ikke særlig spenstig. Etter ganske mange gjennomlyttinger synger jeg med under avspillingen, men etterpå husker jeg verken tekst eller melodi.

Etter en litt klissete kjærlighetsstart følger Rihanna opp med en drøss av låter som samtlige vil kunne gjøre den 23-årige Barbados-jentas allerede tykke lommebok, enda tykkere. «Where Have You Been» er en litt mer hardcore låt som nok kommer til å bli spilt til den store gullmedalje på utesteder som Metro og Luux. Den føles særdeles dansbar i de sene nattetimer, men litt for intens på en vanlig hverdag midt i eksamenstiden.

Videre veksler Rihanna mellom å være forelsket og kjærlighetsgal, eller for å bruke et godt norsk ord: Kåt. Med linjer som «Suck My Cockiness, Lick My Persuasion», vil Rihanna gjøre seg enda mer bemerket. Og som i «S&M» fra det forrige albumet, er det drøyt, men fungerer i Rihannas favør. Også tittelsporet «Talk That Talk» og superhiten «We Found Love» er låter som viser hvorfor Rihanna er en av de klareste stjernene på pophimmelen. Albumet er både sangbart og dansbart, og flere av låtene vil få selv en klovn med to venstrebein som meg selv, til å bruke stuen som dansegulv.

På slutten av plata dukker det opp et par låter i tregere tempo, med litt variert kvalitet. I «Drunk On Love» får man et reelt inntrykk av hvor bra stemme Rihanna faktisk har. Det er så troverdig at man nesten kan føle smerten hennes. På den andre siden faller balladen «Farewell» helt gjennom, og passer best til nøds som klinelåt på ungdomsdisko.