Majestetisk levert

Så var årets monsteralbum ute: Jay-Z og Kanye West sammen på skive. Streetsmart-rapperen møter den selvutleverende og sårbare hiphoperen og produsenten. Det har luktet krutt helt siden nyheten kom for et drøyt år siden.

Etter noen gjennomlyttinger er det klart at Kanye West tar mest plass. I hiphop-landskapet ligger albumet nærmere Wests «My Beautiful Dark Twisted Fantasy», albumet som tok anmelderne med storm i fjor høst, enn noe Jay-Z har gitt ut gjennom sin karriere. Uten at det på noen som helst måte gjøres skam på godeste Hova av den grunn, snarere tvert imot. Gjennom hele albumet lekes det med sjangerkonvensjoner; fra soul og James Brown-samples til mer dubstepinspirerte beats. Bluesgitarer i bakgrunnen her og der. Likevel er det en rød tråd. En helhet som pakker skiva inn. Og med en kjemi rapperne mellom som ikke likner noe annet som har blitt gitt ut på en aldri så liten evighet, låter det hele veien som duoen Jay-Z og Kanye West. Som likeverdige partnere som utfyller hverandre.

Sporet «Otis», med den gamle ringreven Otis Redding i bakgrunnen, har allerede blitt sluppet som singel, men her er det hits på rekke og rad. «Lift Off», «Why I Love You» og «Niggas in Paris» skal visstnok ha blitt varslet som singler på senere tidspunkt, men de kunne like gjerne sluppet samtlige. Og da gjerne i den rekkefølgen de kommer på albumet, for alt jeg bryr meg. I mine ører er dette albumet så å si blottet for svakheter. Singlene er nevnt – men resten av høydepunktene er ikke glemt. De oppleves best på utsiden av høyttalerne, og ikke på trykk.

Albumtittelen «Watch the Throne» er arrogant og selvforherligende så det holder. Men i dette tilfellet er det også omtrent så berettiget som det kan bli. Jay-Z og Kanye West er hiphopens mestere per dags dato, og kommer til å forbli ved tronen i overskuelig fremtid, hvis man skal legge dette albumet til grunn.