Medioker rust

«No Name No Color» er den første fullengderen til Sacramento-rockerne Middle Class Rut, til tross for lang fartstid som musikere. Duoen har lagt flere EP-er og 7"-ere bak seg, og «No Name No Color» kan i bred forstand slik også forstås som en «Best Of»-samling, en slags oppsummerende kvintessens av deres uttrykk.

Først etter jomfrugjennomlyttingen ble jeg via presseskrivet oppmerksom på at MC Rut er et tomannsensemble, noe lydbildet sjelden antyder. Musikalsk befinner vi oss på store deler av platen et sted mellom fettflekkete rock og blendahvit punk. Vokalist/gitarist Lopez trakterer sitt instrument aldeles utsøkt, og det skal godt gjøres å ikke trekke paralleller til en mer velkjent riff-pioner, Josh Homme fra blant annet QOTSA. Vokalmessig presteres det dog mer varierende, men dette blir ofte diskret tonet ned ved en svak ekkomodulering. På samme måte som hos norske 120 Days gjør dette grepet at vokalen får en opphøyd funksjon, noe som kler platen meget godt.

«No Name No Color» føles alltid genuin, alltid ekte. Spor som «Busy Bein' Born», «New Low» og «Cornbread» føles allerede etter første gjennomlytting som noe jeg har hørt før. Ikke fordi sporene er håpløst mainstream, tvert i mot: den smårustne lydmassen klorer seg inn i øregangene og blir værende - fordi den er catchy.

Begredelig nok er platen for varierende til å havne i toppsjiktet. Power-anthemet «Are You On Your Way» zapper meg rett tilbake til skatebanen i Olsvik som kvisete 14-åring, med P.O.D. sin «Youth of the Nation» på mini discen – ikke mitt stolteste øyeblikk. Denne bommerten, kombinert med et par-tre spor som ikke evner å sparke fra seg, resulterer i en helt medioker utgivelse.