Mot nye horisonter

The Captain & Me har blitt kjent og satt pris på som et meget solid country–band. Da kan man spørre seg om hva som var grunnen til at de valgte å kaste den deilige hestejazzen til side og heller plukke opp en blanding av 70-talls softrock og afrikanske mariachi–rytmer. For helt vellykket blir dette dessverre ikke. «Migrant» er et konseptalbum som tar for seg en nigeriansk flyktnings flukt fra Lagos til Kanariøyene. I presseskrivet som fulgte platen kan man lese at «bandet ønsker å belyse en problematisk og ofte forbigått del av nord/sør-spørsmålet».

Et nobelt formål, men dessverre har det musikalske lidd litt under dette motivet. Det er mulig jeg er farget av at jeg på forhånd ikke visste om denne sjangerdreiningen fra bandets egenlagde sjanger, balkan–country, mot afrikansk–inspirert softrock, men skuffelsen var merkbar da jeg puttet platen i spilleren og det ikke var musikken jeg hadde håpet det var. Det er som å forvente sol og skyfri himmel, men våkne til en overskyet regndag når man blir møtt av et softrock–band i stedet for det oppkvikkende The Captain & Me som ga så mye glede gjennom platene «Automata» og «Leave Your Friends and Family».

For all del, dette er ikke forferdelig, bare ikke like bra som det kunne vært om det ni mann store bandet hadde holdt seg nærmere country–sjangeren de selv oppfant. «Migrant» har sine øyeblikk når man etter et par gjennomlyttinger blir vant til det nye lydbildet, blant annet må låtene «It's A Long Way» og «When The Sun Rises» nevnes som positive utdrag. Likevel blir nok dette et album som støver ned i samlingen, mens det heller er de tidligere utgivelsene som blir hentet frem igjen.

«Migrant» er som nevnt et konseptalbum, så jeg håper The Captain & Me er fornøyde med å ha spredt sitt budskap om urettferdighet i verden, og at de nå snur skuta og vender tilbake til kjente farvann, hvor det blåser en trygg country–vind i seilene.