Muggen midtlivskrise

Siden sist vi så ham har Ronan Keating gjennomgått en liten midtlivskrise. Den irske smørsangeren har blant annet dyppet festkjeppen i mer enn konas pølsevann de siste årene. Når du er så glatt som herr Keating er det tydeligvis fort gjort å både snuble og skli inn i noen andres biffgardiner. Dessverre kan det virke som Keatings midtlivskrise ikke bare forplanter seg til hans forplantningsorganer. Også musikken får en omgang med mannens intetsigende nostalgi.

Problemet er at Keating lider av Gary Barlow-syndromet: han er fantastisk lite karismatisk til hovedsanger å være. Samtidig har han aldri klart å komme seg forbi balladene. Hvor Robbie Williams og Justin Timberlake har maktet å riste av seg sine boyband-ablegøyer og følger tidens trender, velger Keating i stedet å bli enda mer utdatert. På sitt syvende studioalbum har han derfor slått seg sammen med 70-tallets musikklegende, Burt Bacharach, for å spille inn sistnevntes mest kjente sanger på nytt.

Og her lukter det bløtkokte egg og ukegammel ertemos lang vei. For en slik musikalsk smygfjert skal du lete lenge etter. Som en halt hest som egentlig burde leies bak låven og skytes, hinker Keating seg gjennom låt etter låt, hvor jazzpiano, kantslag og harper får tankene til å vandre mot de kalde, grå slettene hvor dyr går for å dø. Bacharach er på sin side vanskelig å høre bak Keatings pinlige pusting, og virker til tider fraværende.

Til tross for at albumet er bygd opp av gamle slagere som «The Look of Love» og «Walk On By», er det ingenting nytt som blir presentert, og plata blir et stort, stille gjesp. Keating tilfører ikke sangene noe annet enn tørr vokal, og musikkarrangementene minner mer om heismusikk enn hyllest. For Bacharach er dette muligens et forsøk på å nå ut til publikum igjen, men albumet ender dessverre opp som en lite kreativ måte å tjene penger på, og en dårlig unnskyldning for å synge gamle sanger om igjen.