Mystiske Misty

«Her har dere et studio karer. Der står gitaren, der borte er trommene, så da har vel dere det dere trenger. Vi ses om en uke eller to!» Okei, det var kanskje ikke det produsenten sa til Misty Range da de gikk inn i studio for å lage deres selvtitulerte debutalbum, men til tider kan det virke sånn, både på godt og vondt. Men mest på godt.

For kommer du deg forbi en litt rotete og ustrukturert første låt, «19:23,» er dette absolutt ei plate som er vel verdt å ta seg tid til. Det er noen mystiske toner Misty Range tilbyr meg når jeg setter på plata for aller første gang. En salig sjangerblanding fyller rommet fra den ene låten til den andre. Indie, rock, pop og psykedelia. De har fått plass til mye på ti spor. Alt fra mystisk og vakker pop i låtene «19:24» og «19:25,» som sender tankene til de danske superdrengene i Mew, til harde og skjeve trommetakter, akkompagniert med grom gitarlyd i låta «19:07,» som gir umiddelbare assosiasjoner til gjengen i Queens of the Stone Age.

Som jeg nevnte innledningsvis kan det virke som den Møre og Romsdals-baserte duoen har styrt mye av showet selv i studioet. Med en fortid som jazztrommis tilfører Stig Rennestraum mye til det rytmiske aspektet. Et lekent lydbilde – det gir på den ene siden et særpreg som både er originalt og innovativt. På den andre siden kan det til tider bli noe ustrukturert og uferdig, og det fører desverre til at noen av låtene, som for eksempel «19:02,» blir mer fyll enn en del av en helhet.

Men! La oss ikke ta fokuset bort at dette er ei god plate. Selv om Misty Range kunne kuttet bort én eller to sanger som blir noe overflødig blir helhetsinntrykket av det gode slaget. Likevel blir det spennende å se hvordan dette skal fremføres live med én gitarist og til tider fire gitarspor. Lykke til!