Narkoleptisk dystopi

Manifestasjonen av søvnløshet og desperasjon, syrekick og neonlys – Fjorden Baby! – er tilbake. I den synthttunge, frenetiske låten «Anarki & Virvar» synges det skrikende og messende «Eg kunne blitt kontorist / Eg kunne blitt heroinist», og tekstmaterialet til Fjorden Baby! er utvilsomt mer influert av narkotika enn kontorrekvisita. I den usedvanlig lystige hiten «Rendezvous», et stykke skamløst popfrieri for Fjorden Baby! å være, finnes også poesi av den typen som utelukkende gir mening etter inntak av hallusinogener: «Inkognito kanskje vi to / Skulle burde blitt eskimo».

Andreplaten til Loddefjord-bandet fortsetter i samme spor som den selvtitulerte debuten fra 2009 – mørke, dystopiske krautrock-, dub- og new wave-tendenser med ulende gitarer og synthesizere – men lydbildet er strammet inn: det skrangler mindre, sporene er påfallende upbeat og eksplisitt energiske, det taktfaste rytmesporet som limer alt sammen tangerer tidvis Joy Division i sin simplistiske stahet. De mørke, klaustrofobiske sidene som også ble dyrket på debutalbumet holder stand selv om det noen steder er gjort plass til pastellfarget entusiasme, og det Warhol-parafraserende plateomslaget signert gatekunstneren Dolk underbygger mørket, energien og de utsvevende tekstene.

Den rolige «Som På TV», som hadde passet bedre inn på bydelsfrender John Olav Nilsen & Gjengens siste album, og den åttitallsforherligende kitschkonstruksjonen «Montevideo» er blant platens mer malplasserte – svakere – øyeblikk. Men, noen virkelige tordenskrall finnes da også: «Tunnelene» fråder i hypnotisk intensitet; det faktum at «Deigen» er en utilslørt blåkopi av «Anorektisk Utopi» fra førsteplaten forhindrer den ikke fra å bli et av høydepunktene også nå – skittent, klaustrofobisk, tight, det lyder som et dopet 120 Days i ekstase.

Avslutningen «Himmelen» er kanskje platens beste. Sjekk Lars Vaulars uoffisielle video, klippet fra den franske ghettofilmen La Haine (denne overgår langt den offisielle videoen, hvis lokalpatriotisme parret med låtens iboende svulstighet tipper over i noe som ligner en reklamekampanje fra Bergens turistnæring). Etter oppbyggeligheten i pianospillet innledningsvis eksploderer låten endelig i energisk poppompøsitet, nærmest, anført av skurrete gitarstrofer og ropende refrenger. Albumet avsluttes helt der oppe, i himmelen.