Nedstemt oppsig, oppstemt støy

Jeg setter på Akron/Family sitt ferske album «S/T II: The Cosmic Birth And Journey of Shinju TNT» og blir slått i bakken: «Hva faen? Hvorfor har ikke noen fortalt meg om dette bandet tidligere? Hvorfor har jeg ikke hørt på dette før?» Fortvilelse. Følelsen av å ha gått glipp av alt. Men følelsen går heldigvis fort over i følelsen av velbehag. Nytelse. For kjære alle sammen: Dette er jo helt eksemplarisk bra.

Med fare for å ligne på min far (ikke at han er den siste jeg vil ligne på), som litt for ofte er litt for rask til å konkludere med at dagens musikk bare er en blek kopi av fordums store helter, soundtracket til hans ungdom: «Du hører jo at dette er en kopi av Stones! Aiaiai, disse gutta har hatt fedre som har spilt Steely Dan for dem.» Det er likevel fristende å på samme måte ramse opp referansene som dukker opp når jeg hører denne Brooklyn-trioen: Fleet Foxes, Yeasayer, Animal Collective, Deerhunter, Band of Horses – det er der, alt sammen. Det ligner på alt sammen, men noe er likevel annerledes.

Fra den nydelige, nedstemte indieperlen «Island» til popstøylåta «So It Goes» med sine vrengte gitarer og klokkeklare koring. Fra folk og oppstemt world indie på krakilske «Another Sky» til organiske trommer og elektronisk fyrverkeri på mektige «Light Emerges». Fra den energiske lo-fi-støyen på «Say What You Want To» tas alt ned minst ti hakk på meditative «Fuji II». I løpet av de 13 sporene kastes lytteren frem og tilbake mellom popstøy, indiefolk og postrock – og Akron/Family lander alltid på beina.

Og når ny musikk slår beina under meg, pleier liksom alltid årstiden å klistre seg fast til plata og regelrett bli en del av den. Akron/Family er for meg dermed overgangen mellom vinter og vår: Is som smelter, dråper som faller, spirer som kjemper seg gjennom våt asfalt. For det er sånn denne plata høres ut: Vakker. Brutal. Avkledd.