Nostalgiens forbannelse

Jan Eggum. Mannen bak låter som «En natt forbi» og «Kor e alle helter hen», låter som for øvrig utgjør en urovekkende stor del av mine barndomsminner, fyller 60 år i år. I den anledning har Eggum et prosjekt gående hvor han gir ut tre dobbeltalbum med til sammen 60 nye låter.

Mannen vet å feire seg selv, men om det er vellykket er vanskelig å si. Bildet på albumcoveret er av Eggum mot hvit bakgrunn, med hvit skjorte, sort jakke og noen ballonger i hendene. Og det er i grunn ganske beskrivende for platens innhold. Nå kan det hende undertegnede har et underlig forhold til ballonger, men det er noe melankolsk over det. Lystig, ja, men potensielt et ensomt, litt trist syn.

Eggums tekstforfatterskap er preget av, nettopp, alt fra melankoli til en lystig letthet. Kåtskap, en forkjærlighet for alkohol og kvinner, men samtidig dypsindige, vakre, nesten formanende tekster, som i sangen med det smått banale navnet «Døden er en dårlig deal», og i «Ingen løfter», som er en forunderlig låt kun bestående av setninger som «gi ingen løfter til kvinner, så har du ingen å svike».

«Kjærlighet og Ærlighet 2» er både veldig velkjent og utrolig sprikende. Som i sangen «I slekt», hvor han blant annet synger «vil du i min labyrint og gå deg vill, baby», og det hele grenser til pinlig. Men så kommer «Eg må dra» med blant annet Nils Petter Molvær på trompet i del to, og alt blir fint og godt, og lukten av sol og jord og oransje blader og kaffe en klar høstdag melder seg.

Jan Eggum MÅ ikke treffe på hver eneste sang, så lenge det fortsatt er mulig å finne gull blant gråstein. Et sviktende argument, men det er vel nostalgiens forbannelse.