Og festen var over

En skal ikke skue hunden på hårene: når skranglesvenskene i bob hund nå er ute med nytt materiale bør man ikke forvente seg gamle sanger om igjen. Dette er nemlig i et ganske annet terreng enn bandets tidligere krakilske og energiske utgivelser. Joda, vokalist Thomas Öberg synger fremdeles sine abstrakte (og sylskarpe) tekster på kav skånedialekt, men tempoet er skrudd ned og lydbildet er mørkere og seigere.

Den fabelaktige låten «Festen är över» fra fjorårets EP «Stumfilm» var en fin pekepinn på plata som var i vente: vi er kommet til nachspielet. Festen går mot slutten, rusen er på vei ned, dansegulvet er tomt, gjestene ligger henslengt i sofaen, de store samtaletemaene tas opp, de diskuterer livet, havet, døden.

Albumet krever sin lytter, og er så og si blottet for umiddelbare hits som finnes på de tidligere mesterverkene «Stenåldern Kan Borja», «Jag Rear Ut Min Själ» og «Omslag: Martin Kann». Og hva omslaget, eller coveret, gjelder, er det verdt en bemerkning i seg selv. bob hund har tradisjon for finurlig coverkunst signert Martin Kann, som denne gangen så ut til å ha idétørke: Beskjeden «Jag har ingen omslagsidé. Sorry, /Martin» ble like gjerne platens cover. Så kan man jo diskutere (gjerne på nachspielet) om det er fantasiløst eller fantasifullt.

Har bob hund resignert? Coverbildet og låttitler av typen «Popsång (mot min vilja)» kan tyde på det, men svaret er like tvetydig som det niende sporets messende linjer: «Ja / nei / kanskje / vet inte». For her finnes flere gullkorn, blant annet fengende «Letar oväder» og syv og et halvt minutt lange «Stumfilm». Sistnevnte kan med sitt detaljrike lydbilde og sine politiske sleivspark (velferdssamfunnet = weltschmertz-samfunnet) gjøre enhver lytter stum — men det er platens tittelspor som virkelig skiller seg ut: en nydelig, svevende ballade innhyllet i flere lag med koring, blåsere og Öberg som hviskesyngesnakker sære lyriske utskeielser: «Känn hur du ejakulerar / kommer for tryckfriheten och demokrati».

Dette er ikke bob hunds beste eller mest tilgjengelige plate, men et melankolsk og modig album som trenger flere gjennomlyttinger. Valpene er blitt voksne, men gir seg ikke: «Det är aldeles for tidlig för att dö».