Overraskelse fra undergrunnen

Lyden av garasjerock med platekontrakt. Lyden av gitarer med reverb-knotten skrudd helt opp og med full vreng. Lyden av undergrunnen. Lyden av Seattle, Washington. Lyden av Sub Pop Records. I disse dager feirer til og med selskapet bursdag, 23 år i år, hipp, hipp! Den forholdsvis unge platedistributøren hviler ikke på lauvbærene og fortsetter å pøse ut kvalitetsplater.

En av disse er «Moody, Standard and Poor» – men er det noe Obits' andre fullengder ikke er, så er det gjennomsnittlig. Med frontmann Rick Froberg i spissen leverer gruppa, opprinnelig fra Brooklyn, en plate Sub Pop verdig. Med hint av 70- talls punk og rock á la grunge fra 90-tallet griper første låt «You Gotta Lose» deg gjennom nevnte Frobergs raspete og karismatiske røst. En stemme som etter ryktene skal har fått sitt særpreg av gjentatte forkjølelser og halsbetennelser. Skiva, en hybrid av indie og en eksplosjon av talent i en amerikansk garasje, skrider fremover fra første låt, med like sterke «I Want Results», og det som viser seg å være det esset i Obits-ermet: «Naked to the World» Dette er låter som sender tankene i retning The Hives og The Stone Roses.

En merker hvordan Sub Pop klarer å etterlate små spor i hver plate de offentliggjør for musikkverdenen. 90-tallet sitter igjen og etterlater sin velkjente sound også i Obits. Den vrengte gitaren, klangen i trommene og den dundrende, vrengte bassen, som gir assosiasjoner til låter som «Breed» av et annet Sub Pop- band, Nirvana, gjør seg gjeldende i den komisk fengende Obits-låta «Spot the Pikey». For lytterens del blir det nok ikke helt et nytt Nirvana, verken i form av en ny musikalsk undergrunnsrevolusjon eller en sinnstilværelse.

Det platen derimot kan tilby, er en svært oppløftende og god lytteropplevelse. Det er ikke ei feilfri skive, tvert i mot. Men ser en bort i fra enkelte feilskjær som «No Fly List» og «New August,» er dette en svært hyggelig indierock-overraskelse. Hipp, hipp!