Pauker og basuner

Strykere, kazoo, tuba, kirkeklokker, vekkerklokker, harpe, boblelyder (!), klapping, falsettvokal og et vell av tangentinstrumenter: Dette og mer til er bestanddeler som får plass i løpet av 35 minutter på Field Music sitt nyeste album.

Brødrene David og Peter Brewis har tuftet gruppen på en grunnmur av ambisiøs syttitallsrock, noe de på ingen måte legger skjul på. Allikevel, «Plumb» føles mye heller som et friskt pust enn et gufs fra fortiden.

Det er noe veldig britisk over det hele, og jeg har vansker for å se for meg at Field Music kunne ha kommet fra et land uten tradisjoner for fish and chips, klasseforskjeller og skoleuniformer. Queen, The Who og Genesis kan nevnes som inspirasjonskilder, foruten noen funkpartier i retning av eksempelvis Prince. Gjort med en skoleflink tilnærming til musikken, er det ikke snakk om hardrockens arbeiderklasseopprør eller punkens systemkritikk, men heller en interesse av å fremvise musikalsk engasjement og spilleglede.

Produksjonen er fantastisk fra ende til annen. Især trommene, med en romlig lyd ikke så ulikt hva man finner hos Led Zeppelin og gruppens legendariske trommeslager John Bonham.

Til enhver tid byr «Plumb» på en stor detaljrikdom; små vendinger krydrer og setter spiss på musikken. For eksempel på «A New Town», med stadige boblelyder og en stødig basslinje som ledsager et frekt funkriff; små, nesten umerkbare gitardetaljer og synthlinjer som gjør det hele så frekt at jeg får lyst til å utbryte et lite gledeshvin. Nevnte spor går over i «Choosing Sides», som etter en noe treg tuba- og synthintro fortsetter med et fengende vers og kulminerer i et av de beste refrengene på denne siden av årsskiftet.

«From Hide and Seek to Heartache» høres ut som en variant av Beatles' «Eleanor Rigby», tillagt et fullt band en drivende marsjtakt. Flere perler kan nevnes, men albumet er i all hovedsak laget for å høres som en helhet.

«Plumb» er et enormt innholdsrikt album, tross den korte varigheten, og krever en innsats av lytteren. Det er det vel verdt!