Pompøs, men kjedelig minimalisme

Du skal like stemmebruken til vokalist Kurt Wagner for å like Lambchop. Dette gjør seg gjeldende på denne utgivelsen også. En skal rettere sagt ikke henge seg opp i Wagners pratesynging som farger lydbildet så til de grader. Et lydbilde som i karakteristikken lener seg mot Thomas Dybdahl, med unntak av stemmeprakten.

Med varierende besetninger fra album til album, skulle en tro at uttrykket ville variere like mye. Det er ikke tilfellet med det alternative countrybandet, som de tidlig har blitt kategorisert som. Albumet i seg selv mangler også variasjon for å skille sangene fra hverandre, med unntak av de få gangene dette albumet faktisk treffer en spiker. En spiker de treffer spesielt godt er den fabelaktige «Never My Love», hvor akkordprogresjon, vokalmelodi, koring og strykere rett og slett låter nydelig.

Bandet Wagner har trukket med seg på dette albumet er snarere et orkester enn et band, og redder også platen fra å synke videre mot bunnen. Sanger som «Bettys Overture», «Gar» og «Gone Tomorrow» reddes av orkesterets pompøsitet og vakre overdådighet, mens «The Good Life (Is Wasted)», «Nice Without Mercy» og tittelsangen «Mr. Met» ikke står til å reddes da de allerede er for repeterende og trege til å bli fengende. Uttrykket på platen går mer eller mindre i å dra ut ideer som allerede er oppbrukte i de første taktene.

Når pratesynging preger albumet slik som det gjør, er det klart at tekstene havner i fokus. Disse er bandets sterkeste side, og spesielt første spor på albumet, «If Not I’ll Just Die», minner svakt om en sint, bannende Frank Sinatra, noe som i aller høyeste grad er en positiv erfaring.

Det er godt mulig at undertegnede har blitt allergisk mot denne type vokalbruk og at dommen derfor har blitt strengere enn strengt tatt nødvendig, men dette ble for langdrøyt.