Powerpopperler

Ikke bare byr det meg imot å skulle kategorisere noe som «poprock», eventuelt «pop/rock» (derfor kategoriserer jeg det snarere som «pop») – navnet Kenneth Ishak & The Freedom Machines gir meg dessuten gåsehud og frysninger langt nedover ryggen, og det er ikke den type gåsehud som kan oppstå i møte med noe uendelig vakkert, det er det motsatte: Gåsehuden inntreffer fordi jeg gremmes, jeg vemmes. Freedom Machines, liksom; kanskje han har tatovert «Mamma» (eller, bedre: «Mom») i et hjerte på overarmen. Men, feilslåtte forutinntattheter – spesielt av dette slaget, hvor det faktiske resultatet langt overstiger forventningene – er noe av det beste som er.

For, om det finnes klisjétatoveringer på noen av bandmedlemmenes over- eller underarmer, er de langt bedre skjult enn hva jeg instinktivt fryktet. Ishak har dessuten en god CV (frontfigur i Beezewax). Platen begynner svalt, med «The Broadest Avenues», som glir inn med en dyp hulhet som var den en oppfølger til Motorpsychos «Pills, Powders and Passion Plays» (så er da også det nettopp nevnte bandets Bent Sæther involvert som musiker på dette albumet): en lys vokal i forgrunnen, svak koring like bak, bassens jevne tilstedeværelse, tromme-fills her og der i ekte powerpop-ånd (med et snev av åttitall). Og litt synthfiksfakseri.

Hvor «Across The Ice» innehar et snev av jazzstemninger bak det taktfaste popmaskineriet, er den etterfølgende «You Lived In A World Of Your Own» mer av et utilslørt popfrieri å regne; fengende refrenger, koret av Norma Sass-medlem Thea Glenton Raknes, undertoner av svenske Peter, Bjorn & John (den ørlille stunden dette bandet var aktuelt – i dets lille blaff av fame – så jeg dem i aksjon, hvilket bød på et par øyeblikks magi, faktisk), der fiolinen ikke lenger strykes på, men plukkes på, og den optimistiske bassgangen slentrer i bakgrunnen.

Intimiteten trer fram, lyset skrus ned: The Xx. Tempo skrus opp, harmoni, sommer, alt er fint: Euroboys møter I Was A King. Kenneth Ishaks lett feminine stemmeprakt – som en sanglerche om våren, balansegangen mellom den grove rockenerven og den langt mer tynnslite popnerven, Bent Sæthers karakterisktiske bassgitarsignatur. Dette er bra.