Prisen for popen

Noen ting ankrer opp i din hukommelse, og musikk kan iblant ta deg tilbake til forbigåtte gårsdager. Coldplays «X&Y» – kjøpt i en platebutikk på Gibraltar – er for meg sommeren vi kjørte gjennom det andalusiske landskap. John Olav Nilsen & Gjengens kritikerroste debutalbum «For Sant Til Å Være Godt» var lydsporet til den høsten vi kjørte rundt i en stor varebil, vi leverte noe, hentet noe annet, mens albumet gikk på repeat i bilens cd-spiller.

Denne platen overgår likevel ikke den ovennevnte debuten. Uttrykket er blitt polert (det skrangles imidlertid ennå, som i høydepunktet «Svarte sko»), her er spor av stadionrock, vi hører afrikanske hint, ikke ulikt band som Vampire Weekend, som parafraseres i Kim Hiorthøys omslagsfoto. Men om noe slett ikke fester seg, finnes her også soleklare høydepunkter: I «To hestehoder» kontrasteres de lavmælte verselinjenes melankoli mot et hardslående refreng, «Det Har Aldri Føltes Mere Riktig Å Ta Feil» er en sår ballade forkledd i undertrykt dansbarhet.

I «Sangen om den røde rubin» er Ask Burlefot på fest, en gjest synger ved pianoet. Agnar Mykle skriver: «Det kom over ham et voldsomt hat mot sangere, syngende menn, amatørsangere som trodde de var noe; det slo ham plutselig, som en dyp videnskapelig sannhet, at halvgode sangere er de dummeste menn på jord; en mann må være massiv idiot for å kunne sitte sånn og skrike, og tro at han forlyster noen andre enn seg selv og sin høne av en forlovede.» Og John Olav Nilsen er jo ingen sølvgutt, akkurat, men så er heller ikke dét interessant: For ingen andre kan synge disse sangene. Autentisiteten i brosteinspoesien tangerer Joachim Nielsen.

Og sannelig mytologiserer han seg selv også, på platens siste spor, brakavslutningen «Eg skal leve lenger», akkompagnert av blåsere signert Lars Horntveth fra Jaga Jazzist: «Eg vet at eg skal leve lenger / lenger enn kroppene våre / eg vet at eg skal leve lenger / lenger enn kroppen min».