Sart magi

Mathias Eick gir meg følelsen av sene sommerkvelder. Å lene seg tilbake i halvskyggen mens solen går ned, og nyte den siste varmen for dagen. Stirre på den blodrøde himmelen og makrellskyene. Kjenne lukten av kaprifoler. Høre lyden av gresshopper, og skimte det grønne lyset fra sankthansormene.

Tre år tilbake i tid: Mathias Eick står en vakker julikveld på scenen ved Tøihuset i Gamlebyen, Fredrikstad. Mens de fleste gjestene på Månefestivalen venter på headlinerne som kommer senere, overværer jeg Eick, i et forsøk på å utforske noe nytt og ukjent. «Tror ikke jazz er helt min greie, men ok», tenker jeg på forhånd. Mannen fortjente en sjanse.

Til tross for å være bare 30 år, har Mathias Eick allerede vært et av landets største talenter i en liten evighet, men er nå for alvor i ferd med å etablere seg som en av Nordens desidert beste musikere. Jazztrompetisten, som er tildelt en rekke priser og stipender, samt fått invitasjoner til flere av verdens mest anerkjente jazzfestivaler de siste årene, er nå aktuell med oppfølgeren til det kritikerroste debutalbumet «The Door» på det innflytelsesrike plateselskapet ECM. Potensialet er til å ta og føle på.

Etter noen gjennomlyttinger av «Skala», er det heller ikke vanskelig å forstå hvorfor Eick er så bejublet. Gjennom hele albumet, fra det klassisk-slash-popinspirerte åpningssporet med samme navn som skiva, til det motsetningsfylte avslutningssporet «Epilogue», der Eicks sarte trompetspill møter Torstein Lofthus' intense trommespill, er det en innlevelse, musikalitet og kvalitet som treffer deg og ikke gir slipp. Verdt å nevne er også «Day After», den mest livlige låta på albumet, med en gjennomgående fengende popgroove. Tre låter nevnt, ingen glemt – et fantastisk album fra ende til annen.

Den overveldende musikalske gleden gjorde konserten i 2008 til et absolutt høydepunkt den sommeren. Den samme gleden som kommer øyeblikkelig tilbake når «Skala» settes på, og holder seg fra første til siste tone. En umiddelbar vinner, og en utvetydig toppkarakter.