Schizofrene It-Girls

Det San Francisco-baserte bandet Girls slapp nettopp sitt andre album, «Father, Son, Holy Ghost». De har tidligere fått mye oppmerksomhet for debutplaten «Album» fra 2009, blant annet fra prestisjetunge Pitchfork, og det har derfor vært store forventinger til oppfølgeren. Vokalist Christopher Owens har tidligere uttalt at «Album» var en «grenseløs overdose av uttrykk». En av årsakene skal være at han var med i en religiøs sekt i barndommen som ikke tillot musikk. Noe lignende kan egentlig sies om plate nummer to også. «Father, Son, Holy Ghost» er en salig blanding av uttrykk og spillestiler, og mange av melodiene minner om låter man har hørt før. Det er ikke nødvendigvis negativt.

«Father, Son, Holy Ghost» er et underholdene album, med store sjangermessige svingninger fra låt til låt. «Honey Bunny» og «Alex», to av mine favoritter på platen, er veldig kule «feel good»- låter med høyt tempo. «Honey Bunny» har en klar Elvis Costello og Beach Boys-inspirasjon. Elvis Costello-inspirasjonen går også igjen på en del av de roligere låtene, men på låten «Alex» derimot, er det ikke mer enn Owens vokal som ligner Costello.

Videre, på låten «Die», snur både stemningen og assosiasjonene igjen med gitarriff som står i stil med Wolfmother (eller lignende band), og vokalen er «tøffere». De samme gitarriffene finner man også igjen på den andre singelen, «Vomit». Det er begge sterke og gode låter. Svingningene gjør likevel at albumet ikke får en fullkommen helhet. Mange av de rolige låtene bidrar til dette. Noen av balladene, som «Forgiveness» og «Love Like a River», er rett og slett ganske kjedelige.

Girls får likevel vist at de absolutt mestrer det de driver med, og at de har en spennende musikalsk bredde. De hadde likevel kanskje tjent på å holde et klarere fokus. Det hadde kledd dem bedre å ikke drive med ballader, men heller fokusere på de sterke låtene med raskere tempo og «feel good»-vibber. Gjerne med både Beach Boys, Costello og Wolfmother-lyd.