Sinatras dans

Alle kjenner til et knippe artister fra Island – Björk, Sigur Rós, Múm – og slik er det lett å leve i den tro at man har diagnostisert den musikalske tilstanden på den lille øyen der ute i havet, et lydbilde som tangerer landskapet det er utformet i: hav, vind, vulkansk topografi – toner og musikk går sammen opp i en høyere enhet (påstanden kan bekreftes av Sigur Rós-filmen «Heima», som ville vært mer enn tilstrekkelig som bevis i Høyesterett). Disse forutinntatthetene fremstår nå som forenklinger på grensen til rasisme, for Hjaltalín settes ikke like lett i bås som de overnevnte. Eller: ikke i samme bås, i det minste.

På «Terminal» blir man nemlig slengt fra det ene til det andre, i et tidvis forrykende tempo: kabaretstemninger her, Queen-aktige gitarsoloer der, nå tilbakelent jazz, nå orkestral ekstravaganse. En bestemt følelse som imidlertid henger igjen i hele platens spilletid er den av storband og crooner-artisteri. For selv om det vokale tidvis er dempet, rolig og svalt, som var det noe i retning av Jose Gonzales eller Nick Drake, blir en vel så ofte hensatt til bilder av Frank Sinatra eller Dean Martin, ikledd såvel hatt som dress, med mikrofonstativet balanserende på kanten av en vulkan. (Om du henger med.) Det islandske er imidlertid så absolutt tilstede, det bare ulmer i kulissene snarere enn å spille hovedrollen.

Det melodiske fundamentet er ikke bygget primært av poporkesterets, men snarere av symfoniorkesterets instrumenter: trommevirvler, et mangfold av strykere og blåsere. Komposisjonene er høyst levende og dynamiske, for ikke å si dramatiske – her er crescendo og diminuendo om hverandre, låtene lever, de bølger opp og ned i intensitet. «Sonnet of Matt» er i balladens form, instrumenteringen er spartansk og strengebasert, og det hele kan minne om en énstemmet versjon av Fleet Foxes, eller en mer solid Bon Iver.

På diametralt motsatt side blir bandet hensatt til tivoli, galskap og enerverende eksentrisme. Som «7 Years», hvori tankene sporenstreks går til både Mika og til hitliste-R&B (av samme grunn – regelrett overdrivelse – fikk det finske bandet Rubik en middelmådig karakter av undertegnede i et annet medium tidligere i år), der more is more-tilnærmingen tilsynelatende er den rådende ideologi.

Likevel: storbandfetisjisme med indietilnærming er langt fra det som forventes av en islandsk utgivelse. Og overraskelser er jo alltid gøy.