Skamløse Ferry

Kjære Bryan Ferry. Jeg husker første gang jeg hørte på albumet Roxy Music av bandet ditt med samme navn. Jeg husker at jeg likte det, ikke som i avmålt interesse, men av den typen som fremkaller et presserende behov for mørke kjellere og øl.

Hvit bakgrunn, halvnaken dame med stort diamantkjede, forførende øyne og røde lepper. Det bør ikke komme som noen overraskelse at dette er albumcoveret til Olympia. At det tilfeldigvis er Kate Moss kan forbipasseres i stillhet, ettersom det bare illustrerer Ferrys (litt corny?) hang til å plassere flotte damer på albumcovere.

Du er en forunderlig mann, Bryan Ferry. Forrige album, Dylanesque, var ikke grusomt, ei heller noen høydare. Det har lenge blitt spekulert i om Roxy Music skulle lage en ny (etterlengtet?) plate, men med utgivelsen av Olympia, ser det relativt mørkt ut. Heldig for de av oss som sverger til Roxy Music hver lørdag kveld, har gamle Ferry lurt med seg nesten hele Roxy Music-gjengen, inkludert Brian Eno som forlot gruppa i 1973. For å gjøre forvirringen komplett, har Ferry inkludert både Groove Armada, Scissor Sisters og, ikke særlig overraskende, coverlåter. Deriblant Tim Buckleys «Song to the Siren», som vi sikkert kan overlate til Tim Buckley i fremtiden.

Kjære Bryan Ferry. Jeg skulle ønske plata var perfekt. Det er den desverre ikke. Åpningslåten «You can dance» og Groove Armada-samarbeidet «Shameless» funker, ja, skamløst bra. «Reason or Rhyme», et blaff fra 80-tallet, og en fryd å høre på, forlanger svett slow-dance over det ganske land. Stemmen er sprø, brister litt slik den ofte gjør. David Gilmours gitar, akkompagnert av et utall syngedamers «oooh» og «aaah», gjør sangen eksemplarisk i sin sjanger.

Det beste med platen? Ingen andre enn Bryan Ferry kommer unna med det.