Smak av honning

Det er søndag, i en kafé spilles lun jazz som går godt til de av stearinlys opplyste bordene og de mørke gatene der ute, på bordet står en tallerken med hamburger med blåmuggost og sopp. Så er maten borte, plutselig. I magen. Og, i ørene – for nå er høretelefonene på – durer, jager, bråker, maser, stråler Frankie Rose And The Outs sin selvtitulerte debutplate. Elleve spor lang, korte låter: stort sett alltid rundt to og et halvt minutt med fuzzpop, sekstitallsvibber, garasjepop og drømmeaktige vokalharmonier.

Selv er jeg ikke fremmed for 23 minutter lange lydorgier, men det å produsere popkonsentrat i tominuttersklassen er unektelig en kunst. Musikkens effekt kan dessuten være desto sterkere dersom en blir avspist med måtehold av denne typen (man vil ha hele hånden, men får kun langfingeren).

Denne utgivelsen bærer en del likheter med Dum Dum Girls' album av året, «I Will Be». Også der økonomisk støypop, men hvor Dum Dum Girls roper høyt, spiller fort og i det hele tatt fremstår som svært energiske, er Frankie Rose And The Outs-metoden en annen. Lydbildet favner videre her, og inkluderer foruten det som kunne vært med på et typisk Quentin Tarantino-soundtrack («Death Proof» er et fristende forslag, med sine raske biler, kule kvinner og retrokoloritt) også drømmende orgelfundert melankoli (ikke ulikt Yo La Tengo i rolige øyeblikk) og klangfulle, forvrengte vokaler i et seigt, søtt lydlandskap av crescendo og støy (som var musikken en veps som sakte druknet i et glass med honning), på et vis som minner om The Besnard Lakes' lydunivers.

«You Can Make Me Feel Bad» er en monoton hvilerett mot slutten av platen, klangfull flerstemt vokal – i en saktegående og feminin utgave av Beach Boys, et band som i flere tilfeller lurer i kulissene (hør bare den utilslørte «Pet Sounds»-referansen i «Save Me», for eksempel) – svever luftig oppå forvrengte, spinkle gitartoner. Sånn rent prinsipielt, og hva gjelder teknisk utførelse (som om det var skihopping vi diskuterte), kan den sammenlignes med Akron/Familys «Last Year» fra deres siste album: ordene repeteres, vokalene harmonerer, instrumenteringen er sparsommelig.

Et kjærkomment bekjentskap i høstens mulm og mørke (og kulde!).