Sprek fole

I det dunkle lyset fra den hvite lampen kjøpt på IKEA en sen høstdag i fjor, og med den elektroniske notatblokken på fanget, sitter jeg på sengekanten. Her sitter jeg, litt forbauset, noe undrende, men fornøyd og prøver å sette ord på disse herlige tonene som for øyeblikkene okkuperer øregangene mine. For hva kan en egentlig si om dette bandet, eller skal vi si orkesteret? For dette besynderlige fenomenet som går under navnet Kakkmaddafakka er noe som uten tvil faller inn under beskrivelsen «noe helt for seg selv».

Plata som går under det noe underlige navnet «Hest» sparer på fint lite. Førstelåta «Restless» som umiddelbart stikker seg ut som et nummer med stort hitpotensial, noe undertegnede merker effektene av i skrivende øyeblikk (les: høy nynning). Bortsett fra det vanedannende førstenummeret skrider skiva fort frem med flere ess i ermet. Fra mystisk disco i «Make the First Move» til reggaelåta med det treffende navnet «Gangsta», svinger Kakkmaddafakka innom det meste av det beste norsk funk-disco har å by på. På den ærefulle sisteetappen finner vi «Drø Sø», der gruppa med hjelp av sitt egne KakkmaddaChoir runder av et album som oser av særpreg.

Bortsett fra et par sanger som faller noe gjennom, drar bergensgjengen i land en godt gjennomført andre fullengder («Down To Earth» kom ut i 2007) med sjarmerende dårlig engelsk og svingende tangenter.

For med sitt enkle og banale budskap har jeg ikke vanskeligheter med å forstå hvorfor det er så lett å like disse gutta – i tillegg til sagnomsuste liveopptredener, vel og merke. Med en så enkel og leken stil og filosofi viser Kakkmaddafakka hvordan det kan gjøres. Hvordan en gjeng med pur spilleglede og herlig kreativitet kan vinne mange musikkelskende hjerter. Mens lyset i lampen min begynner å funkle og et pæreskift nærmer seg, snurrer «Hest» i spilleren på sin fjerde runde for dagen. Det blir nok en til, merker jeg.