Sprikende sensualitet

Man går på biblioteket, låner, går i bokhandelen, kjøper, blir anbefalt en bok av noen: leser. Men litteraturhistorien består av et uendelig antall utgivelser, som sandkorn på verdens strender og stjerner på himmelen. Så hva leser man? Selv ble jeg en gang konfrontert med at jeg utelukkende leste mannlige forfattere: Hamsun, Murakami, Kafka, Hemingway, Steinbeck – det stemte jo faktisk. Skjønt, kjønn er meg i utgangspunktet likegyldig (selv om tilfeldighetenes tale var klar), såvel i litteratur som musikk: «Jeg er først og fremst artist, ikke først og fremst kvinne», sa Susanne Sundfør da hun ble tildelt Spellemannsprisen for årets kvinnelige artist. Den fire kvinner sterke gruppen Warpaint likeså.

Los Angeles-bandet har det siste året turnert med Yeasayer, Band Of Horses og The xx. Sistnevnte kan spores i lydbildet – åpningssporet «Set Your Arms Down» tangerer tidvis The xx, med sparsommelige trommerytmer og sensuelle gitarer, mens vokalen ligner Björk i sin insisterende tilstedeværelse. Her balanseres det mellom sexy elektronikkvibber og indiepop, og i blant en anelse av nittitallsstemninger: Det instrumentale (les: gitarene) i «Warpaint» høres ut som noe i skjæringspunktet mellom Seigmen anno «Metropolis» og Nirvana anno «Nevermind». Men dette er unntaket, snarere enn regelen.

Sensuelle vokalharmonier, drivende komp, tidvise crescendo hvor lag på lag med instrumentale og vokale utsvevelser møtes, på den ene siden lekende naivitet, på den andre mørk og kunstferdig indiepop-møter-elektronika. («Hypnotize» er nettopp hypnotisk i sine suggererende flerstemte vokaler, lumsk i sine mørke undertoner) Ropingen og den frekke gatehjørne-stemningen som dominerer en låt som «The Power Is On» av The Go! Team vekkes til live i «Composure», dog med langt mer følsomhet og dynamikk: Her avløses energisk skrangleindie av post-punk-tendenser og deretter plutselige innslag av saktegående, seig intimitet.

Så kan et spor som «Baby» snu opp ned på det hele. Den lavmælte folkpopballaden går Laura Gibson i næringen: skjørt som porselen, følsomt som stjålne blikk og prøvende smil. «Don't you call anybody else baby», synges det, trygles det, hviskes det innbitt før låten fader ut lik flammen på et stearinlys som til slutt slukker helt, en stripe av røyk står igjen – det definitive høydepunktet på en noe sprikende plate.