Stadionsyndromet

Det var en periode i 2008 der man ikke kunne unngå å høre Kings of Leons kjempehit «Sex On Fire» idet man skrudde på radioen. Etter suksessen med hitsamlingen det forrige albumet tross alt viste seg å være, er de nå er ute på krigsstien igjen. Fansens forventninger har vært skyhøye – og fallhøyden likeså. Kritikerkorpset er nemlig ofte ute etter å «ta» altfor populære band som ble altfor store altfor fort.

Så. Med et åpent sinn og åpne øreganger trykker jeg på play. Og lytter. Og sovner. Nesten. Våkner brått av vokalist Caleb Followills hese testosteronstemme skråle ut fra høytalerne. Neste sang. Er ikke denne låta helt lik den forrige? Og den før der igjen?

For dette blir i overkant repetativt. Bandet ser ut til å ha funnet en formel på pompøs og sjelløs stadionrock de peiser på med: Et stappfull stadion med tente lightere som veiver fra side til side. Jenter som griner og blir båret ut over gjerdet av vaktene. Storskjermer som filmer fire svette rockere.

De tre første sporene på plata er helt OK. De finner på ingen måte opp kruttet på ny, men fansen vil nok nikke anerkjennende og radiokanalene vil sikkert spille dem. Så sklir det ut. Fjerdesporet «Mary» er rett og slett bare slitsom og minner mest om et avdanka danseband: En seig rytme perfekt for veiving med armer i kjent «Allsang på Grensen»-stil velter ut av høytalerne. Vokalist Caleb holder dessverre ingenting tilbake og kjører på med en countryknekkonani som om det ikke skulle komme noen morgendag. En krysning mellom Creed og ei geit. Det blir utmattende i lengden.

Med et album på tretten sanger holder det ikke når åtte av dem er kjedelige, og én er regelrett fæl. Foruten de midt-på-treet første tre låtene, er det contrypoplåta «Back Down South» som redder plata fra strykkarakter. Stadionbrølet er borte, mens slidegitaren, fiolinen og tamburinen er tatt frem. Men etter de fire minuttene med leirbålstemning tas vi atter en gang tilbake til Valle Hovin.