Storslått fra gamle menn

«The Final Frontier» er Iron Maidens femtende studioalbum på 30 år, og ikke bandets siste, selv om tittelen skulle kunne gi inntrykk av det. Enkelte Iron Maiden-fans har en tendens til å bli nervøse når bandet annonserer nye album, både i frykt for at det er slutten, og at det skal låte dårlig. «The Final Frontier» er verken eller.

Åpningen «Satellite15... The Final Frontier» byr på overraskelser. Hva skjer her, tenker du nok. De første fem minuttene av det nesten ni minutter lange åpningssporet er utvilsomt det merkeligste Maiden noensinne har gitt ut. De legger stilen helt om, og lever i vektløs tilstand med synthbass og drønnende trommer. Fire minutter, og 40 sekunder uti: kort pause, og der er Maiden tilbake, gitt. Nydelig lyd, klassisk sound.

Musikalsk sett byr platen på mange nye musikalske vendinger Iron Maiden ikke har stått for tidligere. Kreativiteten er i førersetet og det er de store, tunge sangene som virkelig bombarderer lytteren med god gammeldags metal. Det er et noe krevende album, uten store hits av typen «The Trooper,» men er samtidig et meget stabilt album. Fansen vil nok se på dette som et bedre album enn forgjengeren, og fjortisene kommer selvsagt til å elske det. Bruce Dickinson har til og med gravd frem en ballade som faktisk funker, og som det lukter livefavoritt av.

Artigst er kanskje «The Alchemist.» Sangen kunne nemlig enkelt glidd inn på eldre plater, som for eksempel «Fear of the Dark,» og tvinger dermed frem et lite smil. Uventet, men vanvittig positivt.

Andre halvdel består bare av lange sanger, men selv om syv av ti sanger ligger på syv minutter eller over, blir det aldri veldig kjedelig. Sangene gjør nemlig sjelden det du forventer, og dermed fornyes interessen. Platen er heller like mørkt som forgjengeren «A Matter of Life and Death.»

Høydepunktet på platen er helt klart: «The Talisman». Den starter med en keltisk, folk-preget intro, men kommer plutselig i gang med et massivt DRØNN!! Det er kraftfullt og fengende, og griper tak i deg med begge hendene og rister deg godt. Sammen med «The Man Who Would Be King» og det smått legendariske 11 minutter lange eposet «Where the Wild Wind Blows», utgjør den en formidabel avslutningstroika.