Synergidefekt

Når man kombinerer flere artister og det dannes en «supergruppe», er det ofte i forventning om at noe stort skal skje – noe som er større enn hva de får til hver for seg. Oftest er resultatene middelmådige, og store egoer kjemper om liten plass.

På «Lulu» demonstrerer Lou Reed og Metallica ganske presist hvor dårlig det kan gå når vidt forskjellige artister møtes for å «gjøre noe sammen». Å la Reed og Metallica lage et dobbeltalbum basert på et tysk avantgardistisk teaterstykke høres umiddelbart ut som en veldig dårlig idé. Og det viser seg å være verre enn man skulle tro.

Albumet begynner med lett gitarspill og en snakkesyngende Lou Reed. Så braker helvete løs, og fra nå av gjenstår 86 minutter med smertelige musikkopplevelser. Metallica-vokalist James Hetfield har ingen gode vokaløyeblikk i løpet av albumet, kun varierende grader av desperasjon, pinlighet og påtatt innlevelse.

Jevnt over høres Metallica ut som en dårlig parodi på seg selv, hvor det ikke en gang evnes å karikere bandets særegenheter. Innimellom dukker det opp noen riffmessige lyspunkt, som igjen trekkes ned av Reed – han passer på ingen måte inn i det musikalske bildet.

I intervjuer sier Metallica at de har jobbet på en ny måte på dette albumet, og hatt en mer intuitiv tilnærming til musikken, planlagt mindre og vært mer spontane (dette «lærte» de av Lou Reed). Det virker som de i løpet av prosessen har erstattet det å tenke mindre, med å ikke tenke i det hele tatt.

Ting tar seg noenlunde opp på CD 2. Her er Metallica mer i sitt rette element, og fraværet av Hetfields stemme gjør det hele mer tolerabelt. Sistespor, 19 minutter lange «Junior Dad», er sannsynligvis platens beste, især de åtte siste minuttene, hvor innleide strykere står for noen utstrakte toner.

Mitt eksemplar av «Lulu» ligger nå i bosspannet. Papiret brukte jeg til å tenne i peisen med. Minnene må jeg fortsatt leve med, og fortrenge så godt jeg kan.