Ti år for seint

Yvonne Sommer fra Skien er ute med sitt første, selvtitulerte album. Sommer har tidligere jobbet som solist og vært oppvarmer for artister som Kurt Nilsen og Gavin DeGraw. Denne erfaringen kommer godt med på plata, og det er ingen tvil om at hun kan synge. Stemmen er behagelig og sterk, og tonene treffes med god margin. Dessverre er ikke Sommers sanger like gode.

Sommer er klart preget av 90-tallets popballader. Dette kommer klinkende klart frem når hun covrer The Cranberries monsterhit «Zombie». Musikken gir også stadige assosiasjoner til Mariah Carey og temasangen til Dreamworks' bibelske blockbuster «Prinsen av Egypt». Innimellom virker det nesten som om tida har stått stille siden år 2001 og jeg finner en mye tynnere utgave av meg selv på pikerommet med den ferskeste utgaven av Girls i hendene og en tidlig Britney på discman-en. Det er rett og slett lettfattelig pop på sitt mest forutsigbare. Hvis du har vokst opp med denne typen ballader vil nok Sommer treffe noen nostalgiske strenger, men likevel blir det for kjedelig for dagens popbilde.

Sommers musikk hadde passet ypperlig til en romantisk komedie, hvor vi har kommet til det vanskelige partiet der en av hovedpersonene (som oftest mannen) har driti på draget og forholdet mellom helt og heltinne skranter. Dette er bakgrunnsmusikken når vi ser hvordan kjæresteparet lever uten hverandre. Hun spiser is, han ser på tv, begge har valpeøyne og nedovermunn. Det er behagelig og greit. Men, akkurat som den romantiske komedien lider av at det har gått inflasjon i Jennifer Aniston, lider Yvonne Sommers album under det faktum at dette har vi hørt før. Mange ganger før.

Lettbeint pop er ikke å forakte. Det er musikk i sin mest joviale og ukompliserte form. Likevel er det ikke for mye å kreve at musikken på en eller annen måte skal tilføre noe nytt eller spesielt til sjangeren. Dessverre klarer ikke Yvonne Sommer å innfri dette denne gangen.