Tidvis fengende

Litt The Strokes, litt punk, litt Eagles of Death Metal og litt varierende resultat. Dette er ingen helstøpt skive som holder seg til én enkelt oppskrift, men en sprikende affære som når sine høyder og deiser ned i sine avgrunner. Når det er sagt, skal det sies at dette er en meget interessant gjeng for de av oss som er svake for rock’n’roll, eller rettere sagt punk’n’roll som musikken til dette bandet blir beskrevet som.

At trondheimsguttene er energiske høres lang vei. Der refrenget mangler, trer instrumentene godt frem via ivrige solopartier og fengende rytmer med god perkusjonshjelp. Låtene er derimot korte. Veldig korte. Det er kun én av låtene på albumet som når tre minutter i spilletid, mens de resterende ligger på rundt to minutter hver. Misforstå meg rett, mer trengs ikke for denne gjengen da det enkleste ofte er det beste, og låtene først og fremst er ment å være rett på sak. Det er ingen lange psykedeliske partier her.

«Home For Evangelical Boys» høres ut som musikk som er best opplevd live, og låter som «Um Kamel» gir akutt dansefot og er uten tvil den sterkeste låten på albumet. Derimot burde ikke låten «Regular Toothpaste» nådd studio engang. Kanskje den sistnevnte låten er en godbit live, men på et album som allerede spriker drar denne ned. Bandet låter best når det ikke forsøker å følge punkoppskriften, men heller går for radiovennlige rockelåter, og dette kommer godt frem på spor som «All eyes on me» og «Whiplash». Fengende riff og luggende soloer er akkurat der de skal være, og totalt sett låter dette veldig bra. Det hadde bare vært så mye bedre om bare alle låtene kunne vært på nivå med «Um Kamel».

Kort oppsummert er det mange bra øyeblikk på dette albumet og ut ifra det alene kan undertegnede si at disse guttene gjerne må entre en scene i Bergen i nærmeste fremtid. Når ikke alt sitter på første utgivelse, blir det vanskelige andrealbumet tross alt ikke så vanskelig.