Trist som fan

Etter 5 år på pinebenken slapp endelig The Strokes en ny singel. Endelig skulle ørene igjen kunne fylles med deilig skitten New York-rock. Forventningene steg ekstra når singelen «Under Cover of Darkness» ga vibrasjoner tilbake til debutalbumet «Is This It» fra 2001. Denne platen som på mange måter satte standarden for hvordan rock skulle låte i et nytt millennium.

«Angles» er bandets fjerde studioalbum, men klarer dessverre ikke å leve opp til forventningene. I stedet er det en fortsettelse av den nedadgående kurven The Strokes har hatt siden «Is This It». Fra «Room on Fire» via «First Impressions of Earth» har de nådd bunnen med «Angles».

Usortert avfall er nok den betegnelsen som best beskriver de ti sporene som utgjør albumet. På denne platen finner man alt fra 80-talls a-ha representert ved «Two Kinds Of Happiness» til Beatles-inspirerte sanger som «Gratisfaction». Blant annen dritt finner man sanger som «Games» – her virker det som om The Strokes har stjålet synthen til et Nintendo 64-spill og prøver å gjenskape stemningen i Gaspar Noés «Enter The Void», der de fem første minuttene er fylt med intenst blinkende røde, gule og hvite neonlys. «Metabolism» og «You're So Right» er sanger som virker som om de ikke fikk plass på bandets forrige album «First Impressions of Earth» og et klart bevis på at resirkulering ikke alltid er en bra ting.

På «Angles» er det gitarist Nick Valensi og resten av bandet som har styrt showet mens vokalist Julian Casablancas har holdt på med sitt eget soloprosjekt. Driven som har vært sentral i tidligere Strokes-sanger er borte, og kanskje har dette en sammenheng med Casablancas ansvarsfraskrivelse i skapelsesprosessen.

Men selv i søppelkurven finnes det enkelte spiselige låter. Tidligere nevnte «Under Cover of Darkness» og «Taken For A Fool» er sangene som redder platen fra å stryke totalt. Men alt i alt er «Angles» en gedigen skuffelse.