Trolsk om kroppen

Jenny Hvals første album under eget navn, «Viscera», har ikke direkte beveget seg vekk fra det tidligere konseptet hennes, «Rockettothesky». Kropp, tannbørste og klitoris er fortsatt essensielle deler av Hvals tekster. Derimot har lydbildet blitt enda mørkere, folkpopaktig og har et eventyraktig preg over seg.

Kassegitaren i bakgrunnen og en nynnende Hval på «Golden Locks» minner om en folkevise. Vise for de voksne. Med stadige vokalsamples klarer Hval å fly oss over fjell omgitt av ekko. «This is a Thirst» er kanskje den eneste låten som ikke umiddelbart fikk meg til å tenke på Lynch-aktige bilder av skyer og røde fløyelsgardiner, men det snek seg ganske raskt inn.

Noen unødvendig lange instrumentale pauser fra Hvals vokal fremstår litt pompøst, og albumet kan virke som Hvals forsøk på å personliggjøre musikken. I så fall likte jeg henne bedre når hun ikke var seg selv. Allikevel er det en sjarm ved hennes konfronterende og direkte måte å uttrykke seg på. Hvals tekster har blitt omtalt som sære. Og ja, dette albumet er sært. Det kan høres ut som bakgrunnsmusikk på en KHiB-utstilling.

Men en skal møte kunsten naken, og med det i bakhodet har Jenny Hval laget en sterk billedlig reise gjennom kroppens organer – som «Viscera» betyr – og et album som er litt mer anstrengt enn det hadde trengt å være.