Ulv, ulv! (eller urokråker)

Grindermans selvtitulerte debut fra 2007 – prydet av en ape på omslaget – ble spilt ihjel av undertegnede det året (akkurat som Yeasayers «All Hour Cymbals»); den forfriskende utgivelsen viste en Nick Cave som tilsynelatende fikk utløp for såvel aggresjon som desperasjon i det støyende sideprosjektet. Tre år har gått fra «Grinderman» til «Grinderman 2», og Cave har i mellomtiden gitt ut en roman, spilt inn filmmusikk («The Road»), og gitt ut både studioalbum og livealbum med The Bad Seeds. Men han er fremdeles sulten.

2010-utgaven av Grinderman – denne gang prydes omslaget av en ulv – fortsetter i samme spor som debuten: rå, skitten, støyete rock, rotfestet såvel i blues som garagerock, fremdeles i en så lite velpolert innpakning at man tror at de fire har spilt inn albumet i en mørk kjeller, med forsterkerne stående rett på gulvet (en stålampe med dunkelt lys her, et hammondorgel der) på et rødmønstret teppe og noen mikrofoner plassert rundt i rommet. Bandet veksler mellom sparsommelig desperasjon og frenetisk hyperrock, med tekster som sedvanen tro kretser rundt ubetydeligheter av større eller mindre betydelighet (sex, religion, kjærlighet, popkultur).

Grindermans referanseramme kunne utgjøres av Caves portfolio alene (The Birthday Party, The Bad Seeds), eller av opplagte støyende kolleger (Iggy & The Stooges, The Cramps). Men assosiasjoner slår jo ned som lyn fra klar himmel: «Bellringer Blues» innledes av lyden av sen Led Zeppelin, og fortsetter til Yo La Tengo, i de øyeblikk Chicago-bandet lar orgelet dure på og hengir seg til utsvevende monotonirock. Uten sammenlikning for øvrig.

«Mickey Mouse And The Goodbye Man» er en oppvisning i høyfrekvent støyete rock, og bølger mellom stille-før-stormen-vers og tordenrefreng, båret frem av Caves arrogante likegyldighet og eksentriske eufori. Herfra er det heller ikke lang vei til det regelrett catchy, som i den oppkvikkende «Worm Tamer», dominert av gitarfuzz og oooooh-koring, eller «Palaces Of Montezuma», som i denne sammenhengen nesten er for en streit poplåt å regne. Men, selv i de roligste øyeblikk, som den avdempede «What I Know», er det som om uroen ligger latent, klar til når som helst å dukke frem igjen fra kulissene. Ulvene i Grinderman er ennå sultne.