Indiepop har alltid vært en sjanger for våren. Fint vær, varme og grilling i parken har lenge vært synonymt med The Shins og Belle and Sebastian som stemningsskapere på anlegget. Med sitt femte studioalbum har også Acid House Kings meldt seg på i kampen om en plass i solen fra april til september (eller lenger, om man virkelig er glad i å grille).
«Are We Lovers Or Are We Friends» er allerede utgitt som enslig spor, og selv om den duger (og vel så det) er spor som «Windshield» og «Under Water» vel så fengende. På sett og vis er ikke disse like blomsterhippieaktige som albumet ellers, og i et slikt lys kan singelvalget være korrekt. Men selv når svenskene glir over fra det nær selvsagte og over i det eksperimentelle er lydbildet godt og helheten i gjennomføringen tilstede.
Om en skulle lete etter svakhetstegn, og de finnes, vil man bemerke at Niklas Angergårds vokal ikke treffer rytmen og følelsene i tekstene like bra som Julia Lannerheims flotte stemmeprakt. Likeså er ikke tekstmaterialet til enhver tid like treffende og like i samspill med den melodien og sinnstemningen man søker å meddele.
Det svinger likevel. Acid House Kings har ikke gått bort fra stilen fra forrige album «Sing Along With Acid House Kings». Men der forrige album famlet for å finne seg til rette rent musikalsk, står dette albumet grunnstøtt i indiepopsjangeren som et nytt og friskt bidrag.
Vår i Nordnesparken. Hvitveisen stikker frem, blomster spirer og knopper spretter. Det er yrende folkeliv og løfter om en fin tid fremover. Langstrakt ligger tepper med jordbær, rosévin og frisbeer. Folk er lettkledde og i humør til noe nytt etter en kald, bitende høst og vinter. iPod-en spiller «(I'm In) A Chorus Line» fra Acid House Kings' nyeste album.
Joda, dette funker.
Gode kommentarer kan bli benyttet i papirutgaven.