Virkelighetsflukt i sepia

Fem år etter at Zach Condon og resten av gjengen i Beirut slo gjennom, er bandet ute med sitt fjerde studioalbum, «The Rip Tide». Armert med blant annet ukulele, kontrabass, piano, trekkspill og tuba er Beirut igjen klar for å kjempe om våre ørers oppmerksomhet.

Mange hadde kanskje trodd at bandet kom til å følge opp synth-electronikaen fra andre halvdel av deres tredje album «March Of The Zapotec and Realpeople Holland». Heldigvis har bandet valgt å legge eksperimenteringen med meksikanske begravelsesorkestre og elektronika på hyllen. På «The Rip Tide» bygger Beirut derimot videre på den østeuropeiske sigøyner-folk-popen som de serverer på deres to første album; «Gulag Orkestar» og «The Flying Club Cup».

Der trompeter, tuba og trombone tidligere nærmest regjerte fritt, har de på «The Rip Tide» gitt mer spillerom til ukulele, trekkspill og piano. Dette er noe som skaper et mer dynamisk lydbilde og gir blåserne ekstra fokus når de først puster ut. Åpningssporet «A Candle´s Fire» er et bevis på dette. Den starter med en 15-sekunders lang trekkspillintro før sangen bryter ut en fanfare med blåsere og videre til en fløyelsmyk Condon og hans ukulele.

«The Rip Tide» er jevt over et bra album. «Vagabond» og «Port of Call» følger opp den varme stemningen fra åpnings sporet mens «Goshen» og tittelsporet «The Rip Tide» gir en mer myk og melankolsk stemning. Radiovennlige «Santa Fe» og første singelen «East Harlem» er de mest popete og safeste sangene.

Albumet mangler derimot de virkelig store sangene og blir til tider litt for anonymt. Det finnes dessverre ingen «Nantes» eller «Postcard from Italy» på dette albumet. Albumet er også Beiruts hittil korteste plate med sine ni sanger og 33 minutters spilletid.

Selv om albumet er kort, er den drøye halvtimen med virkelighetsflukt litt av en opplevelse, som best kan sammenlignes med et bilde fra polaroidkamera med sepiafilm i. Med en herlig blanding av smil, glede og «oom-pa-pa» er terskelen for å trykke på play igjen og igjen relativt lav.