Øyeblikkelig selvrefleksjon

Immaturus sin siste oppsetting for året, «UTGANG:EXIT», er en intens skildring av det moderne menneskets forsøk på å løsrive seg fra systemets overveldende kontroll. Hverdagen er regelbundet og periodisk, og individet underlegges begrensninger som fører til stress, handlingslammelse og skam. Utgangen blir et forsøk på å viske vekk sitt eget utgangspunkt, for å kunne leve utenfor tid og rom, i øyeblikket. Stykket drives av søken etter nettopp øyeblikket og de utfordringer som åpenbarer seg når sinnet søker noe uvisst og udefinert.

Fire skuespillere utgjør individet, som er fanget i rommet, visuelt avgrenset av en kvadratisk ramme mellom scene og publikum. Stykkets motor er konfliktene mellom de fire polariserte personlighetstrekkene, forakt, skamløshet, storhetsfølelse og handlingslammelse. Det hele utarter seg til en indre kamp som tilføres et stemningsfullt uttrykk gjennom godt samspill mellom lyd, bevegelse og tale.

Stykket rører ved meg. Filosofen i meg aktiveres av en hypnotisk fortellerstemme som dveler rundt forståelsen av tid, rom og øyeblikk, simultant med skuespillere som på høyst ubehagelig vis simulerer angst, skam og frykt, gjennom spasmiske bevegelser. Jeg blir stresset i forsøket på å fatte hva øyeblikket egentlig innebærer. Hvordan leve i nuet? Jeg ønsker at individet skal tørre å gjøre handling av sine visjoner, samtidig som jeg også er bekymret for hva som kommer til å skje om det faktisk gjør det. Stykket evner nemlig å bygge opp stor spenning rundt grenselandet.

Selv om stykket i stor grad lykkes i å skape følelser og spenning, blir de transeaktige sekvensene til tider litt for lange. Bruk av repetisjon er utvilsomt virkningsfullt, men stykket hadde ikke tapt seg om man i noen tilfeller hadde sløyfet en syklus eller to. «UTGANG:EXIT» er likevel en stilren og elegant produksjon, som pirrer selvrefleksjonen og som tar for seg et viktig tema: Er det individets kamp mot systemet eller er det individets kamp mot seg selv?