Barnslig nostalgi

Så sitter man der, 22 vintre gammel, omringet av barn som knapt har sett snø komme og gå. Alle er de pakket inn av foresatte, som sammen deler en nærmest familiær tilknytning til Øystein Dolmen og Gustav Lorentzens surrealistiske barneunderholdning. Det er naturligvis visse forventninger knyttet til dette stykket.

Lokale myndigheter er ikke videre begeistret for at Knutsen og Ludvigsen holder hus i Klostergarasjen. På jakt etter nye tunneller tar trubadurene seg til å grave oppover i taket, ledsaget av en viss grevling. Når de kommer gjennom scenegulvet på Den Nationale Scene (DNS), blir de tatt imot av en bekymret teatersjef som venter besøk av viktige mennesker fra hovedstaden. Disse menneskene har ytret krav om god underholdning på sin visitt. I all hast inngås det et improvisert samarbeid mellom trubadurene og teaterledelsen for å bake sammen et show viktige mennesker verdig. Kanskje kommer kongen også?

Stykkets første kvarter preges av usikkerhet både fra skuespillere og publikum. Jeg begynner å tvile på formatet. Har ikke skuespillerne tiltro til konseptet? Kanskje var det ikke så lurt å flytte trubadurene fra tunnellen til teateret? Etterhvert ser man likevel at det hele beveger seg inn mot et kledelig musikaluttrykk. Med kjente sanger som motor, oppstår det en trygghet og et genuint humør hos skuespillerne, som straks smitter over på publikum.

Knutsen og Ludvigsen er mange ting, men fremfor alt er de absurditet, frigjort barnslighet og en unik følelse av at ting alltid ordner seg. Det gleder meg derfor at mange rekvisitter og replikker er fullstendig blottet for logikk, at voksne mennesker på troverdig vis lykkes i å hente frem sin indre femåring og at alle problemer gjengen måtte møte, løses gjennom tull og tøys i uforutsigbarhetens navn.

DNS lykkes i å skape en lekende historie hvor sangene er grunnmur og det hele blir en verdig hyllest til Knutsen og Ludvigsen slik vi kjenner dem. Et titalls vintre er glemt og det er ikke lenger bare barna i salen som er barn.