Brødrekunsten

For å først beskrive situasjonen på Ole Bull Scene i kveld: Rød løper, særs spente bergensere, en relativt alvorlig Bård Tufte Johansen, to tredjedeler av «Kvinner på randen» og deres brølende latter på raden bak meg og nærmest en høytidelig stemning til det som foregår på scenen. Det er bergensk revypatriotisme på sitt beste.

Det er elleve år siden brødrene Vegard og Bård Ylvisåker startet sin karriere. En karriere som så langt blant annet har inkludert tre revyer, fire TV-programmer og en kort radiosuksess. «Ylvis 4» vil nok gi brødrene enda en kvalitetsrevy å se tilbake på, for her får de virkelig vise hva de mestrer - både humor, sang og akrobatikk. Som toastmastere og tryllekunstnere, gjennom en steriliseringsprosess med legen fra helvete (der en blant annet fikk se en relativt grov og utrolig innzoomet film av hendelsen, som forøvrig var den eneste gangen Tufte Johansen trakk på smilebåndet) og en drapsscene med Sølvguttene i slow motion klarer Ylvisene å underholde og overraske. Kreativiteten deres er fantastisk.

Noen folk bare er morsomme, Ylvisåker-brødrene er et godt eksempel på dette. Bevegelsene deres er eksemplariske, det å mestre å bevege en motorsag så vel som en ens egne mimikker og steg i slow motion, samtidig som en skal drepe noen OG se morsom ut, krever evner av ypperste klasse. Manuset er velskrevet, og til tross for at få kulisser blir tatt i bruk, klarer de å nytte hele scenen godt. Noe Ylvis tidligere har vist, som igjen blir framtredende i «Ylvis 4», er at fordelingen av de morsomste rollene er svært skeivt fordelt i Bårds favør. Greit, Bård ser hakket bedre ut enn Vegard, men må konsekvensen av en bedre utseende lillebror være «taperroller» til den andre? Også et av de siste numrene trekker ned, parodieringen av Aune Sand i dukketeater-versjon går fra å være lett underholdende til å bli langtekkelig personhets. Dette ødelegger derimot ikke helhetsinntrykket.

«Ylvis 4» avsluttes med en velfortjent stående applaus fra hele publikum. Det er bare å bøye seg i støvet.